Bagateller eskalerer til nasjonal konflikt i libanesisk film

– Filmen burde kanskje heller hete «Krenkelsen», sier Gjermund Granlund.

Han er prosjektleder for Arabiske filmdager. Tirsdag ledet han en panelsamtale i forbindelse med førpremieren på filmen Fornærmelsen av den libanesiske regissøren Ziad Doueiri. Filmen ble vist under Arabiske filmdager i vår, og har premiere på norske kinoer fredag 5. oktober.

Sentralt i filmen er konflikten mellom de palestinske flyktningene i Libanon, og den libanesiske befolkningen for øvrig. En palestiner bosatt i en flyktningleir provoserer en libanesisk kristen, som svarer med en blodig fornærmelse. Ordvekslingen spinner ut av kontroll, og blir en nasjonal mediebegivenhet der gamle sår åpner seg.

– De to mennene ender opp med å krenke hverandre dypt. Når fornærmelsen er uttalt er det umulig å ta ordene tilbake. I Norge er vi opptatt av at man ikke skal la seg krenke for lett. Men filmen viser hvor ømtålig dette kan være, sier Granlund.

LES OGSÅ: Presset situasjon for flyktninger i Libanon.

Historie

– Doueiri er kjent for å ta opp utfordrende konflikter i filmene sine. I Fornærmelsen belyser Doueiri et ekstremt betent tema, nemlig palestinsk tilstedeværelse i Libanon, sier Granlund.

I filmen følger vi de to hovedpersonene, Tony og Yasser, som personliggjør konflikten mellom palestinerne og libaneserne. Nasjonalisme og religion gjør konflikten mellom dem mer drepende enn den i utgangspunktet var.

– Vi møter to veldig maskuline skikkelser med en æresfølelse knyttet til hvem de er og hvor de kommer fra. Når æren blir krenket «må» de beskytte den, fordi krenkelsen rommer så mange år med negative erfaringer. Filmen får frem hvordan en tilsynelatende fillesak kan blåses fullstendig ut av proporsjoner på grunn av landets historikk. Det er mye ondt blod mellom folk, sier Granlund.

I skyggen

Erling Lorentzen Sogge påpeker at det vanskelige forholdet mellom staten Libanon og de palestinske flyktningene går langt tilbake.

Han har nettopp disputert med en doktorgradsavhandling om forholdene i palestinske flyktningleirer i Libanon.

– I Libanon blir flyktninger behandlet som et sikkerhetsproblem og ikke som et humanitært problem. Dette bildet har blant annet blitt forsterket av at leirene i Libanon på 60-tallet og frem til 80-tallet var baser for den palestinske opprørsbevegelsen. Palestinere drev motstandskamp mot Israel fra Libanon. Nå foregår ikke den kampen i Libanon lenger, men flyktningleirene er fortsatt utenfor statlig styre, og styres nå av palestinske eksil-lederskap og ulike militsgrupper. Det at flyktningleirene framstår som en «stat i staten» er en vedvarende kilde til debatt, sier Sogge.

Han legger til at Libanon ikke innvilger statsborgerskap til palestinere. Palestinerne er også ekskludert fra ulike sivile rettigheter, som retten til eiendom. I tillegg er de utestengt fra et titalls yrker. Mange lever i fattigdom i flyktningleirene.

– De lever i skyggen av den libanesiske staten. Etter en folketelling har man funnet ut at det er langt færre palestinere i Libanon enn først antatt. Men man er redd for at den libanesiske staten er for skjør til å tåle konsekvensen av at de om lag 174.000 palestinerne skal få innvilget statsborgerskap, sier Sogge.

– Hvilke konsekvenser kan en film som denne ha på konflikten?

– Hvis filmen blir sett i Libanon kan den kanskje bryte ned barrierer. Ved at de ulike partene blir nyansert og menneskeliggjort kan man få en forståelse av hvorfor «de andre» handler som de gjør. I Norge kan vi kanskje lære noe om hvor vanskelig det er å leve i en konflikt som er definert av en arv fra en borgerkrig, der sosiale, etniske og religiøse spenninger henger ved i generasjon etter generasjon, sier Sogge.

LES OGSÅ: A Ciambra er en usentimental ­historie om romfolk og andre uprivilegerte grupper.

Respekt

I filmen gjør Tony og Yasser hverandre til representanter for historien, noe som fører til at konflikten igjen fyres opp på samfunnsnivå.

Gjermund Granlund mener filmen viser hvordan de begge lengter etter det samme: respekt fra den andre, og anerkjennelse for smerten de har gått gjennom.

– Selv om regissør Doueiri har uttalt at alt bør kunne latterliggjøres, viser han noen av konsekvensene som kan følge når man velger ikke å vise hverandre respekt. Vi er kanskje ikke klar over hva andre bærer på, og hvordan en fornærmelse treffer, sier Granlund.

Gnisninger

Line Khateeb er rådgiver i Norsk Folkehjelp med Midtøsten og Nord Afrika som felt, og er selv halvt palestinsk. Hun forteller at hun alltid får spørsmål om hvor hun er fra når hun er i Libanon, fordi hun snakker arabisk med palestinsk aksent.

– Man merker fortsatt sterke spenninger mellom ulike grupper. Palestinere har lav status. Det skal lite til før det blir gnisninger, og man må vite hvordan man skal oppføre seg til enhver tid. Leirene består av murhus, det ser ut som fattige bydeler. Det skjer en rekke ulykker i hjemmene fordi leirene er uten tilkobling til offentlig strøm og vann, noe som fører til en rekke utrygge løsninger. I dag fødes tredje- og fjerdegenerasjonsflyktninger inn i denne tilværelsen, sier Khateeb.

Hun forteller at svært få palestinske ungdommer kan se for seg en fremtid i Libanon, og at de derfor håper på å migrere. Men uten pass og statsborgerskap er det svært få land som vil ta dem i mot.

– Jeg tror filmen viser er at det er en slags håpløshet forbundet med å være palestiner i Libanon, sier Khateeb.