Kultur

‘Bachs prosjekt er å male Kristus korsfestet for menighetens øyne.

Til dette bruker han musikkens språk: Det vakre, det grelle, det jublende og det mystiske. Egentlig er han en ikonmaler.’

Jørn Fevang, kantor i Bragernes kirke i Drammen – langfredag gjør dere noe uvanlig, framfører Bachs to timer lange Johannes­pasjon som «lesning» i liturgien. Var det slik det var ment?

– Denne pålen i kirkemusikkhistorien ble på Bachs tid gjort i gudstjenesten, det vet vi. Kanskje var det mer liturgi rundt den – hos oss er jo langfredag ganske liten, liturgisk sett. Vi synger rett og slett Bachs pasjon i stedet for å lese lidelseshistorien. Som regel framføres den som konsert, men dette er mer autentisk – vi føler at det er med på å ta den tilbake til kirken, det er en av kirkens juveler.

– Husker du ditt første møte med Bachs ­Johannespasjon?

– Det gjør jeg ikke. Men jeg husker første gang jeg møtte et annet av Bachs store verker, messen i h-moll. Da var jeg åtte. Det gjorde sånt inntrykk at jeg bestemte meg for å bli kirkemusiker. Jeg husker det veldig godt. Det var et sånt øyeblikk, jeg husker til og med hvor i messen det var. Da tenkte jeg at dette må jeg drive på med videre, jeg tenkte ikke på noe særlig annet.

– Åtte år, og rett inn?

– Rett inn.

– Om vi nå ser det fra en annen åsrygg – hva vil du si om Johannespasjonen nå, etter å ha bakset med den i mange runder, det er ikke første gangen du gjør den. Kan den ikke gå tørr, selv i en kirkemusiker?

– Nei. Heller opplever jeg at jeg finner færre og færre ord for å beskrive den. Vi snakker om uendelige dyp. Jeg kjenner nok etter hvert at den er krassere enn jeg opplevde den før, men det etterlater meg ikke mindre berørt. Det er klart noen – når vi nå gjør den i gudstjenesten – vil si at, ja, men «teksten, Ordet står seg jo alene». Men her er Ordet sannelig til stede. Du får malt det i «farger», ikke redusert, men beriket. Vi kan kanskje si «teatralsk» på en god måte, et kirkespill, uten at man agerer handlingen. Eller en opera, det er jo det er. Bach skrev ingen opera, men gjorde det likevel.

– Det påstås, noen påstår i hvert fall, at det er et tomrom i samtidens teologiske tenkning. Det skrives mye om lære, om hva det kristne mennesket tror på eller bør tro på. Dogmatiske strider har avløst hverandre i kirkens historie. Men Bachs pasjoner har ikke rotet seg inn i dette?

– Bach «forteller» så vi kjenner det i kroppen, og i hodet naturligvis, men først og fremst kroppen. Åpningssatsen i Johannespasjonen, for eksempel – det er noe av det mest kosmiske jeg vet. Når ropene Herre, Herre runger i åpningen og musikken ruller og går under – dururu-dururu-dururu – er det et fundament som ikke kan rokkes. Vi snakker om verdens hersker, ikke sant. Vi hører: «La oss gjennom denne pasjonen se at du er Guds sønn». Så det er mye – det sprenger grenser og tar aldri slutt. Dette kan han ikke arresteres på, slik en teolog kan arrestere en annen teolog. Og likevel var han «teolog» som noen, store teologer i området tok jo diskusjonene på fagfeltet. Men, som det fortelles, «Bach gikk dem en høy gang».

– Så, i et nøtteskall, hva er det Bach vil, her?

– Han vil fortelle at evangeliet er sentrum i verdens liv. Det er dette Bach går rett inn i når han skaper: Han utlegger, belyser og forklarer. Hos Bach er dogmatikken en dynamisk størrelse. Prosjektet hans er å male Kristus korsfestet for menighetens øyne. Til dette bruker han musikkens språk: Det vakre, det grelle, det jublende og det mystiske. Egentlig er han en ikonmaler.

– Owe Wickstrøm skriver i sin Bach-bok at Bach slår en sprekk i veggen mellom Gud og mennesket og at gjennom den siver evigheten. Gir det mening?

– Det er interessant at Bach i Johannespasjonen på to steder tar inn tekstavsnitt fra Matteusevangeliet. Det ene av disse stedene er beretningen om at forhenget revner. Bach har på en kraftfull måte behov for å understreke at det ikke lenger er noe skille mellom Gud og mennesker. Hele pasjonen står i dette åpne rommet mellom oss og Gud.

– Vi tenker jo som så at Bach – «gamle parykk», som en av sønnene kalte ham – hadde et hoff rundt seg, som «tjente» geniet døgnet rundt, de snek vel nesten i køen?

– Det finnes kilder som forteller at han nok ­visste hvem han var. Men i praksis var han en bruks­musiker, musikere var jo håndverker på den tiden – tingene måtte bare gjøres. Jeg tenker på det, ofte, når jeg ruller inn stoler og finner fram note­stativer i Bragernes kirke ... slik gjorde sikkert han det, også. Han kom til kald kirke, instrumenter som ikke hold stemmingen, sure guttesopraner som heller ville gjøre andre ting eller sove lenger. Han var nok bruksmusiker, mer enn vi tenker. Men han er like stor for det, for ikke å si: Det er enda mer imponerende. Når jeg åpner partituret til Johannes­pasjonen, får jeg pustebesvær.

– Noen går «Birken», du «går» Johannes­pasjonen?

– Det er litt sånn.

– Nå kommer jeg med en fordom, korriger meg – det slår meg når jeg frekventerer kirke­konserter, orgelkonserter særlig, så ser jeg ikke en eneste kirkemusiker der?

– Jeg tror ikke det er fordom, egentlig – det er en sannhet. Jeg har ofte sagt at hvis du skal slippe å møte en organist, skal du gå på en orgelkonsert. Det er veldig rart, og vi sitter alle i glasshus. Under kirkemusikkfestivalen for et par uker siden, deltok jeg på et guttekorseminar – et av Europas fineste guttekor var der, koret i Berliner Dom. Der traff jeg noen få kollegaer, nesten ingen. Det slo til igjen. Jeg vet ikke, folk er kanskje redd hverandre? Jeg har jo møtt ... det må du ikke skrive ... men i en erkjennelse av at jeg som kantor i en aktiv kirke som Bragernes, ikke kunne være både organist og ha ansvar for korene, fikk jeg ansatt min kollega, Anders Eidsten Dahl. Da var det en annen kollega som sa at det må da være slitsomt å ha denne unge jyplingen gående rundt, som spiller bedre enn deg? Han skjønte ikke at det var hele mitt poeng. Denne konkurransefølelsen der, hvis du begynner sånn, da er det truende å høre på andre, også. En skulle heller fryde seg over at andre gjør det bedre enn en kunne gjort sjøl. basic, menneskelig.

– Kanskje nok en fordom, men den er viden kjent: Hvorfor skjer alle disse konfliktene ­mellom ­organist og prest, det som ofte nok ­ender i uoppløselige knuter?

– Dette har nok med kulturforskjeller å ­gjøre, ­forskjellige måter å tenke på, forskjellig type ­tradisjon. Mens en kantor må forholde seg til én ­tradisjon, så trenger ikke presten å gjøre det på samme måten. Jeg var nestleder i Kantor- og organist­forbundet i åtte år – da reiste jeg rundt fra konflikt til konflikt. Og da merket jeg at det handler om enkelte ting, som ligger og ulmer, små ­konflikter som blir veldig store. Mitt innsteg var da å prøve å forstå at presten eller menighets­rådet ikke nødvendigvis hadde samme visjon for kirke­musikken som jeg hadde, men at det var min oppgave å få dem til å tenke sammen – en slags type liturgisk, musikalsk pedagogikk. Og så måtte jeg være åpen for det motsatte - at de hadde en del visjoner som jeg ikke hadde sett. Mye av det handler om at man ikke snakker ut, ikke er tydelige nok. Oftest går det på salmer. Jeg vet at det er et knippe salmer i salmeboka som jeg ikke fordrar. Da tenker jeg at det er et ærlig argument, jeg vil slippe å bruke dem. Hvis jeg begynner å pakke det inn og sier at jeg synes det er en dårlig salme, da er løpet kjørt.

– Hvor langt ville du kunne reise selv, for å høre Bach?

– Jeg har jo dradd på éndagstur til Leipzig, det har jeg gjort. Og hadde jeg bodd i Leipzig, kunne det vel hende at jeg ville hørt hva som foregår i Bragernes?

møter

Les mer om mer disse temaene:

Olav Egil Aune

Olav Egil Aune

Olav Egil Aune har vært ansatt i Vårt Land i en årrekke, blant annet som kulturredaktør. Han er nå tilknyttet redaksjonen som kommentator og anmelder.

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Kultur