Da jeg var ung vegret jeg meg for søvnen, vegret meg for å falle i den. Fryktet at når jeg falt i søvnen, ville jeg overmannes­ av uhåndterlige ­følelser, ville det gjøre vondt, fryktet at om jeg slapp taket i dagen, la mitt overopphetede hode på puten og slapp, ville jeg falle så dypt at jeg kanskje ikke kom opp igjen. Men jeg måtte jo legge meg og la meg og lå under dyna og prøvde å holde igjen, holde stand, stå imot, men sovnet jo og våknet om morgenen heldigvis, hel, og likevel gruet jeg meg for søvnen neste kveld, for å falle i den.