Bøker

Psykisk sykdom kan oppleves både skremmende og uforståelig

Flere av diktene kretser nok derfor rundt jeg-personens personlige minner, men også rundt en mer kollektiv hukommelse, skriver Eirin Gundersen.

Bilde 1 av 2

Jeg begynte å skrive på diktene som skulle bli til Lyder jeg ikke kan høre fordi jeg ønsket å skrive om et barn som opplever at et eldre, nært familiemedlem utvikler en psykose. Jeg ville vise hvordan psykisk sykdom kan oppleves som både skremmende, uforståelig og veldig forvirrende fra et barns perspektiv. Underveis tenkte jeg mye på hvordan vi snakker med barn når noen de kjenner godt blir syke, på hvor viktig kommunikasjon er i slike situasjoner, hvor avgjørende det er for måten vi forstår det som skjer. Jeg har ønsket å uttrykke hjelpeløsheten man ofte føler som pårørende til noen som forsvinner inn i et slikt mørke, handlingslammelsen og maktesløsheten som griper om seg. Videre har jeg også vært interessert i å utforske hvordan minnene våre påvirker oss. Flere av diktene kretser nok derfor rundt jeg-personens personlige minner, men også rundt en mer kollektiv hukommelse. Etter hvert som jeg-personen blir eldre i andre og tredje del av boka, på besøk hos farmoren, blir hennes plass i en lang rekke av slektsledd tydeligere. For meg handler disse tekstene derfor ikke bare om å forholde seg til sykdom, de kretser like mye om tilhørighet og landskap. Om hva som binder oss sammen som mennesker, om hva som skaper forankring. Om arv og om en felles historie som strekker seg langt tilbake i tid.

//

Skogholtet er mørkt, veien er mørk,

jordet og åkerlappene mørke,

inngangen til huset vårt mørk.

Bare et lite lys er tent i stua,

det er foreldrene våre som sitter der,

de klemmer hendene sine sammen.

Midt på natta kommer han hjem,

han slår på taklampa i gangen, subber opp trappa.

Jeg står i vinduet på loftet og ser at noe som er ham

blir værende ute på tunet.

//

Broren min inne på kjøkkenet, foran vinduet, han går bort til vasken, skrur på krana og lar vannet renne. Jeg ser på ham. Han står med ryggen til og ber meg dra for gardinene. Jeg gjør som han sier, legger matteboka på bordet og reiser meg fra sofaen. Vannet fortsetter å renne. Jeg trekker gardinene inn mot midten av vinduene, men det hjelper ikke, jeg får det ikke til å stoppe; lyset som siler og siler ut av ham. Det fester seg til klærne mine, til veggene og møblene, det er ikke noe jeg kan gjøre.

//

Hos psykologen er det to grå stoler, en sofa i samme farge, et bord, en bokhylle, et skrivebord med datamaskin, telefon og en bunke røde permer, et vindu, hvite gardiner, knagger på veggen, kleenex, søppelbøtte, en åpnet pakke med knekkebrød i den ene hylla. Hun håndhilser på foreldrene mine først, deretter på meg, og jeg hører hvordan den svenske aksenten trenger gjennom de norske ordene når hun snakker. Hun er rolig, sitter stille i stolen, har hendene sine samlet i fanget. Jeg får ikke med meg det hun sier, bare enkelte setninger gir mening, som når hun ser direkte på meg og sier at det er lov å være redd.

//

Broren min kommer ned trappa,

han åpner munnen, fyller stua og kjøkkenet.

Vi må lukke dører, vinduer,

så det ikke skal høres ut.

Vi må lukke hjerter, kropper,

så det ikke skal trenge seg inn.

Det raser inne i ham,

slik bare stormer og kriger kan rase.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Bøker