Bøker

– Karin Haugane bruker sorgen til å tenke med

Poet og gjendikter Karin Hauganes essays om traumer og språk, liv og lesing, er sterke vitner om litteraturens kraft og muligheter.

Anmeldt av Ulla Svalheim

Et barn er vitne til gjentatt vold: far slår mor. Hva slags ansvar blir barnet påført, ved å vite, ved å være vitne?

Karin Haugane (f. 1950) var et slikt barn som stadig måtte se mora bli mishandla, uten å kunne gjøre noe med det. Også selv opplevde hun å bli terrorisert av farens uforutsigbare voldsutbrudd. Til slutt, da Haugane var voksen, drepte faren først mora, deretter seg selv. Det har påvirka livet hennes, og dessuten: lesinga og skrivinga hennes.

Siden debuten med prosadiktsamlina Rester av glemsel (1989), som kom kort tid etter foreldrenes død, har hun blitt en av landets sentrale poeter, med ei rekke diktutgivelser og gjendiktninger bak seg. I årets utgivelse, essaysamlinga Språk og erfaring,skriver hun om mye av det som har forma henne som ordmenneske: voldens strukturer, men også litteraturens evne til å romme det uutholdelige, fordi den er av ord.

LES OGSÅ: – Kirsten Thorup skriver så vi aldri vil glemme krigen

Språk for traumet

I stor grad består boka av lesninger av forfattere som tar for seg Europas store traume forrige århundre: krigen. Allerede i forordet påpeker hun en fellesnevner for disse forfatterne hun har lest og levd med i lange tider: «De søkte etter et språk som kunne bære deres istykkerrevne virkelighet.» Like etter skriver hun: «Jeg leste dem for å forstå min egen vei til et språk, som kunne romme redsel og tap».

Til å begynne med lurte jeg på om det var nærsynt av Haugane å trekke linjer mellom volden hun selv overvar og traumene krigene førte med seg. For eksempel konsentrasjonsleirene står for meg som noe så absolutt grusomt at det skal mye til for å kunne forsvare sammenligninger. Men ingen fare, for Haugane er en ydmyk og ansvarlig leser, som ikke gir seg hen til å trekke lærdommer fra et traume til et annet.

Ansvar og frihet

Ansvaret er i det hele tatt gjennomgående i essayenes drift mot språket og litteraturen. Det berører, for i fortellinga om barndommen hennes, er det mer enn tydelig at det ikke er hun som først og fremst burde vist evne til dette. For Haugane framstår ansvaret som et påtrengende indre krav: Det hun har vært vitne til, trenger hun å hale ut av det ordløse, for at det gjennom kunsten skal være mulig å bære.

At dette handler om ansvar, kommer tydelig til uttrykk i lesningene Haugane gjør. I et essay om den russiske poeten Marina Tsvetajeva står det for eksempel at «kunstneren har sagt fra seg friheten». For:

«Den eneste forskjellen mellom et kunstverk og et naturverk, et tre og et dikt, er at det skapende mennesket har ansvar. Den som vet har ansvar. Et kunstverk er opplyst av fornuftens og samvittighetens lys.»

Blant anna i debattene som har vært rundt levende modeller og «virkelighetslitteratur», har det igjen og igjen blitt sagt at kunsten er fri. Det er sant, og sånn bør det være – Haugane står heller ikke i motsats til dette, to av samlingas essays er også høyst personlige. Men å framheve samvittigheta som ledestjerne, vitner for meg om et ønske om å betone ei anna side ved kunsten: trangen og muligheta til å tenke seg klok; til å søke erkjennelse, og forsøke å forstå ikke bare egne men også andres erfaringer.

De ulike essaya, skrevet over mange år (noen har tidligere vært på trykk), er alle nøkternt, utforskende og samvittighetsfullt skrevet. Som helhet framhever de det verdifulle i å kunne finne gjenkjennelse i litteraturen – samtidig som litteraturen også overskrider gjenkjennelsen, ved å gi mulighet til å utvide perspektivet. Gjennom hele boka skinner klokskap: Hun bruker sorgen til å tenke med.

LES OGSÅ: – Kjersti Rorgemoens ironi over den samtidstypiske lengselen tilbake til naturen treffer godt

Rike lesninger

Selv om de fleste essayene i boka gir litterære tolkninger, er det de to essayene som tar for seg Hauganes eget liv og familiebakgrunn som, gjennom sin såre klangbunn, gir boka retning. I bokas første del står utsatte, forsømte og redde barn i sentrum, med lesninger av Henrik Ibsen, Tomas Tranströmer og Sofokles. Andre del kretser rundt moderne forfattere med ekstreme erfaringer. Andre verdenskrig er grunnlag og meningshull felles for flere av dem: Gunvor Hofmo, nevnte Tsvetajeva, Ingeborg Bachmann og Paul Celan. I alle fall tre av dem er blant de aller største etterkrigsdikterte vi har, og diktene Haugane skriver om, er også blant de mest kanoniserte.

Det forhindrer ikke Haugane i å skrive rikt om forsøket på å finne et språk for mellomtilstanden mellom den gamle og den nye verden, den gamle tryggheta knust av de nye erfaringene. Å gjøre dette er å ta ansvar. Som Paul Celan, som selv var flere år i arbeidsleir, satte seg fore: Han ville redde det tyske språket, språket som blei brukt til å beordre massemord på jødene, ved å bruke det samme språket til å skrive en ny poesi, en poesi som kunne uttrykke krigens grusomheter. Han brukte språket til å utholde og gjøre motstand, til å leve i bruddet, slik Haugane viser at de andre hun omtaler også gjorde, hver på sitt vis.

Nytt språk gir håp

De ulike essaya står fint på egne bein, enten en kjenner til bøkene og forfatterskapa fra før av eller ikke. Samtidig tenker jeg at flere av lesningene nok kunne ha tjent på å grave djupere. For flere ganger nøyer Haugane seg i for stor grad med å gjengi forfatternes livserfaringer. Allikevel: Gjennom å underspille poenger og sammenhenger tekstene imellom, får jeg som leser gode muligheter til selv å finne berøringspunktene.

Hva blir stående igjen til slutt, hva går igjen i lesningene? Mellomtilstanden, og språket som mulighet til å bære det umulige. Om Tsvetajevas tekster står det at de «er fylt av fortvilelse, det vil si håp.» Hva beror håpet på? Om jeg skal forsøke å svare, vil jeg si at håpet oppstår fordi fortvilelsen har blitt språkliggjort, og dermed blitt gripbar, utholdelig – og gitt ei retning.

LES OGSÅ: – Jeg kommer til å savne mennesket Beate, ikke bare forfatteren

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Bøker