Anmeldt av Even Teistung

Det krever stor tiltro til egne evner for å utstyre en roman med intet mindre enn fire epigrafer, og ikke mindre for å velvillig blande bibelvers med både krigspoesi og Star Wars. Men så har aldri Lars Petter Sveen syntes å mangle akkurat det.

Som forfatter har han holdt seg et godt stykke unna den norske samtidsrealismen; som bokansvarlig i herværende avis har han blant annet kritisert mye av samtidslitteraturen for å være «godt skrive, men ikkje så godt tenkt», og etterspurt en mer ambisiøs, idétung litteratur.

De rettroende

Det er mot dette bakteppet jeg møter Nordriket. Boka tar for seg kampen mellom den autonome staten Nordriket og Føderasjonen, en stormakt som omkranser staten og opplever den som en trussel. I Nordriket fordeles makta mellom regjeringa på den ene siden og «meistrene», en gruppe kristne ledere, på den andre.

Fra tidligere av har gnisningene mellom regjering og mestre ført til et kuppforsøk: Meister Olav tok på seg å lede de rettroende i kampen for selvstendighet. Han tok navnet «Kommandanten av dei trufaste», og innleda slik «Dei vonde åra», en periode med uro, geriljakrig og terror.

Men dette tilhører fortiden: På romanens nåtidsplan er det over 20 år siden Dei vonde åra, men ved romanens begynnelse bryter krigen ut igjen.

Afghanistan og Irak

Det er dog ikke bare selvstyre den handler om. I Drakefjella, midt i Nordriket, finnes store forekomster av «svart metall», en oljelignende substans som Føderasjonen ønsker å utvinne – og hvor de kristne, med sin naturnære livsførsel, står i veien.

For den oppmerksomme leser vil linjene mellom Sveens verden og vår være tydelige: Bak konflikten i Nordriket finnes vårt eget Afghanistan og Irak, uoverskuelige kriger med (dårlig) skjulte motiver.

Fire personer

For å vise krigens bredde, lar Sveen fire personer føre ordet: Ingebjørg er datter av meister Olav, og har sammen med mannen, meister Eirik, tatt avstand fra krigsherrefaren; Harald er Olavs sønn, på vei til å bli «disippel», en rettroende soldat i farens hær; oberstløytnant Henok er Føderasjonshærens operasjonsleder i krigen; Ada er sanitæroffiser i hæren.

Gjennom disse fire tegner Sveen opp et nyansert og godt portrett av to samfunn i kollisjon, av menneskenes opplevelse av sin tid, krigføring, propaganda og demagogisk tro.

Nær fanatisme

Det er i opptegninga av konfliktens enorme kompleksitet jeg finner Nordriket sterkest. Konflikten har ingen enkle løsninger, menneskene blir grimme. Meister Olavs kamp for autonomi er kanskje legitim, men hans metoder og krigsdyrking nærmer seg den rene fanatisme:

«’Å gjere det Gud bad dykk om, vil ikkje vere lett’, sa far. ‘Men det er ikke opp til nokon av dykk å tvile eller stille spørsmål ved ordrane som blir gitt. Eg ber dykk vere krigarar, slik Gud bad Saul om å krige. Å ikkje kjempe, å ikkje følgje ordre, er å seie ja til noko verre, noko langt vondare.’»

Med presisjon

For meister Olav, Nordrikets messianske hærfører, er troen verktøy for realpolitikk. Føderasjonens krig mot terror dekker for økonomiske motiver. For Ingebjørg, og for alle sivilistene, er det en meningsløs krig – men en de er født inn i, som staten bygger sin opposisjonelle identitet på, og som binder alle.

I denne overordna skildringa er Sveen virkelig god, idékartet grundig og vondt. Jeg leser med nysgjerrighet og ubehag om den lille menneskekroppen i en skjør trygghet som revner, en effektiv framstilling av en krig som både er fiktiv og så altfor virkelig, skrevet med presisjon og uten sentimentalitet.

Godt og ondt

Men den komplekse tegninga blir snart mer entydig. For det har fra starten av versert myter om Kommandanten av dei trufaste: at han var usårlig, at han hadde seks armer og bein, at han kunne forutse framtida. Og både han, hans sønn og hans datter kan kommunisere med de døde: Fra skyggene kryper de ut, lokker, gir lovnader om ubegrenset makt og guds rike på 
jord.

Slik trår også kampen mellom det gode og det onde inn i romanen: Der Ingebjørg standhaftig står imot de dødes kall, podes Harald av sin far til å omfavne «dyret» i seg, som en parafrase over Darth Vader (og Paulus): I forsøket på å gjøre det gode, forledes Harald til det onde.

Underholdningspreg

Det er tydelig at Sveen spiller på etablerte sjangerkonvensjoner. Men jo sterkere det fantastiske kommer til uttrykk, jo mindre engasjerende blir romanen som tankemateriale. Det er som om behovet for handling virkelig slår inn midtveis i Nordriket, til fordel for den kompakte framstillinga av samfunnet, av konflikten og av menneskene som lider under den.

Da får også fantasien – og med den underholdninga – desto større plass, noe som, i en roman som også forsøker å lodde geriljakrigens ødeleggelser på menneskelig plan, føles malplassert hollywoodsk.

Korthugd og musikalsk

At det likevel ikke faller gjennom – Nordriket er spennende og drivende helt til det siste – handler om Sveens språkføring: Korthugd, usentimental, men med en musikalitet og flyt som løfter romanen; særlig i Ingebjørgs kapitler, fylt av nærhet til gud, natur og tvil, er språket påfallende vakkert. For der de fantastiske elementene i boka fjerner meg fra den, er det disse nære, tidvis grufulle og tidvis nydelige skildringene av livet under terroren, og måten Sveen klarer å tegne opp et uutholdelig scenario så tilsynelatende enkelt, som viser hans talent best.

LES OGSÅ:

Karl Ove Knausgård: Vi lever som om vi ikkje skal døy

Kulturpessimisme på tomgang hos Kiøsterud