Selv om vi hele tiden forsøker å gi den form, er historien kaotisk, den skjer hele tiden og overalt. Det kan kjennes som at den styrer oss fra en fortid vi ikke har tilgang til. Jenny Erpenbecks roman Hjemsøkelse som nylig ble utgitt på norsk, åpner med beskrivelsen av hvordan en isbre forandrer et landskap. Videre møter vi mennesker, blant annet den mystiske Gartneren, som på det samme stedet – over lang tid – prøver å forme et hjem, prøver å temme naturen, prøver å skrive historie. Samtidig er det åpenbart at historien er større enn dem. Den griper inn i livene deres og driver dem, i hverdag og unntakstilstand, fredstid og krig.

Til doms

Makt og avmakt i møte med historien,­ eller med én historie, er en grunnsituasjon for den som skriver og den som leser. Hva skal sies, hva skal utelates. Den meksikanske poeten Gloria Gervitz' Migrasjonar beskrives av oversetter­ Helene Hovden Hareide som et vilt verk som ikke slutter å vokse. Det er et forsøk på å fange inn livet, uten å binde det. Også i debatten rundt Kaj Skagens Bazarovs barn, som Eivind Tjønneland oppsummerer i ­anledning gjenutgivelsen, ser vi noen av mekanismene som er i sving når man stiller en historisk epoke til doms. Det kan føre til fiende­retorikk og frammaning av monstre, men slike forsøk kan også være et slags gartnerarbeid.

I hagen

Historien begynner, fra et kristent ståsted, med en hage. Gartneren er en figur som stadig vender tilbake i Bibelen, en figur som vurderer hvilke fruktløse trær det er på tide å hogge ned, og hvilke det er håp for. Første gang vi ­møter Jesus etter oppstandelsen, blir han forvekslet med gartneren. Hagen er også stedet han er på sitt mest ensomme og fortvilte, der han kjemper med sin skjebne. Det må være historiens sterkeste historie om å kjempe med historien. I skjønnlitteraturen dukker hagearbeidet for eksempel opp i flere av Shakespeares stykker, som et bilde på å skjøtte en stat. Ikke minst i Hamlet, der prinsen av Danmark hjemsøkes av historien.

For historien er monstrøs – den skjer hele ­tiden og overalt. Men det gjør også våre forsøk på å ­gripe, leke og drive med den – til og med ta makten over den og bevege den. Ikke minst gjør vi det gjennom å skrive.

Historien og andre monstre