Skrevet av Amund Børdahl

Mot slutten var Harold Bloom blitt en olding med magre ansiktstrekk og langstrakt hals, ustø på bena og lite lysten på å forlate sin leilighet, så når han underviste var det på Skype. I sine velmaktsdager fremstod han som en litteraturvitenskapens Sir John Falstaff: En renessansefigur og barokk tjukkas, munter, brysk og bardus, en mann som ikke vek tilbake for å ta store ord i sin munn. Sukk og stønn over samtidens uforstand vekslet med smil og latter og dyptfølt begeistring for fortidens litterære verker.

En enorm produksjon

Han hadde lest alle, eller i alle fall de fleste og beste. Å se ham lese var ifølge en kollega fryktinngytende. Han slukte­ bøker. De ypperste forfatterne kunne­ han på rams. Noen journalister oppsøkte ham en gang på kontoret for å teste ham i Shakespeare. Uansett hvor de slo opp, kom teksten som perler på en snor. Milton, Blake, Whitman … ja, selv romaner av Joyce og Faulkner hadde han ifølge eget utsagn innabords «almost by heart». Possessed by Memory er tittelen på hans aller siste bok, utgitt denne ­våren. Den handler om å ta litteraturen i besittelse og bli besatt av den.

Når fikk han tid å skrive? kan man lure på når man leser ham. I forbifarten meddeler han at han pleier å ta Dickens' Pickwick Papers et par ganger for året for å holde humøret oppe. Ditto med Jonathan Swifts A Tale of a Tub, men av motsatt grunn: for å holde seg selv i tømme. Skrive gjorde han lell. Flere titalls bøker og en haug med artikler og anmeldelser er ikke en uhørt omfattende produksjon for intellektuelle i hans sjikt. Ni bøker etter fylte 80 er mer av et særsyn. Bloom redigerte dessuten i årenes løp over tusen antologier med litteraturkritikk. Jovisst, sekretærer og medredaktører hadde han, men allikevel. Å dele ut ordrer krever også sin mann.

Innflytelsesangsten

Ikke uten grunn var Bloom et yndet intervjuobjekt og et blikkfang på TV-skjermen. Første gang han vakte furore i amerikanske medier, var det med et forslag om at grunnteksten i Det gamle testamentet var forfattet av en kvinne med litterære snarere enn teologiske ambisjoner: The Book of J (1990). I Norge ble han for alvor kjent da han noen år senere dro i gang en debatt om litteraturopplæringens innhold med boken The Western Canon (1994). Selv Shakespeare ble nær overdøvet av larmen og vreden i avisenes kulturspalter; reaksjonær amerikansk kulturkonservatisme skulle man ha seg frabedt, og med god grunn. Utenfor hørevidde skaffet Bloom forfattere som Tolstoj og Emily Dickinson nye lesere.

For litteraturteoretikere er Blooms viktigste bidrag en besynderlig teori om den «innflytelsesangsten» som angivelig er navet i den litterære skapelsesprosessen. Har man sans for psykoanalyse, jødisk kabbala og ­retorisk abrakadabra i en potent mikstur, står teoriverkene til den middelaldrende Bloom fortsatt klare til dyst. Den yngre Blooms bøker om engelske romantikere er også verd et besøk. Men for et flertall lesere er det den sene Bloom som gjelder.

Skrev bedre og bedre

I universitetskollegers øyne ble riktignok den aldrende Bloom i økende grad en pompøs popularisator og buldrebasse­ i bestselger etter bestselger. Dem om det. Tross ujevnheter og hakk i gamle plater: Bloom skrev bedre og bedre jo eldre han ble. Slik levde han på mer én måte opp til ordtaket: De gamle er eldst. Et av hans fineste studier fra senere år er hans gjennomgang av Den hellige skrift i The Shadow of a Great Rock: A Literary Appreciation of The King James Bible (2011). Om leseren ved første øyekast undrer seg over de mange og lange bibelsitatene boken er fylt opp med, kommer man snart på bedre tanker. Fra og med tredje gangs gjennomlesning vet man at det er en bok man vil vende tilbake til, for ikke å snakke om Bibelen.

Eller for å snakke om Shakespeare: Ham ble Bloom aldri lei av å anbefale. Og for å si det som det er: Bloom får mest å si for den som tar ham på ordet. Så finn frem Shakespeares samlede verker, ha Blooms Shakespeare-bøker for hånden, og slå av telefonen en vinter eller to. Man går ikke glipp av noe. Men man erfarer en bloomsk innsikt, nemlig at målt mot bøkenes verden er den såkalte virkeligheten sterkt overvurdert. Gi meg liv, sa Shakespeares Falstaff. Det samme sa Bloom, og med livet mente han litteraturen.

Amund Børdahl er lektor i retorikk ved Universitet i Bergen