Finsk bidrag: En naturkatastrofe av bibelske dimensjoner

Av Astrid Fosvold

kultur@vl.no

Som om øya var kastet dit av en gudshånd, ligger Tristan de Cunha midt i det enorme havet mellom Sør-Afrikas og Sør-Amerikas­ sydspisser. I 1961 ble verdens ensomste bebodde øy rammet av et vulkanutbrudd. En begivenhet massemedier over hele verden dekket. Historien er utgangpunkt for Tristania,som er lyrikeren Marianna Kurtto overbevisende og prisnominerte ­romandebut.

Vulkanens trussel

Av denne gamle, glemte nyhetssaken, som det finnes fascinerende klipp av på YouTube, vever Kurtto en ­eksistensiell fortelling som skaper assosiasjoner til ­andre ­undergangsfortellinger og til vår egen virkelighet. Den handler om et bittelite kollektiv på en øde øy. Vulkanen hviler som en blind trussel om utslettelse over menneskene på Tristan. I dette lukkede universet utforsker forfatteren menneskelig samhandling. Helt sentralt står kjærlighet, svik og å ofre seg for andre. ­Akkurat som i Olav Duuns siste roman Mennesket og maktene fra 1939. Like før katastrofen rammet Europa, skrev Duun om et øysamfunn som går under.

Innbyggerne på Tristan overlever. Katastrofe opplever likevel den lille gutten vi møter i åpningen av Tristania. Han er forlatt av sin far, som reiste fra øya med løfter om å vende tilbake med gaver. Sviket kan ses som et fall fra en harmonisk uskyldstilstand og det preger handlingen.

Det ondes problem

Som fortale til romanen står Job 38:31: «Kan du knytte Sjustjernens bånd, eller løse Orions lenker?». Ordene klistrer seg til faren fordi han har fortolket stjernebilder sammen med sønnen. Og det er bare faren som kan fortelle om bildene på himmelen. Barnet slutter helt å tro på «sagor» og kastes inn i en ganske annen realitetsorientert og voksen verden da faren reiser. Romanen peker på at det er barnet som lider mest, da faren velger sin egen lykke fremfor sine nærmeste. Sånn sett er Tristania en moralsk tenkende roman, som ­likevel ikke moraliserer.

Selv om det henvises til Job, står det ikke en gammeltestamentlig Gud bak og styrer alt. Trass i at øya rammes av en ­katastrofe, viser Kurtto at svaret på det ondes problem finnes i menneskene selv. Deres driftsliv, sjalusi og mørke sinnelag fører til alt annet paradisiske tilstander. Forfatterens fortjeneste er at hun ikke postulerer et årsaksforhold mellom personenes trivielle dårskap og vulkanutbruddet.

Vi kan ikke evakueres

Som i Bibelens syndflodsfortelling evakueres folk fra Tristania fordi de ikke er herre over naturen. Men i en mer moderne kontekst er fortellingen en omvendt robinsonade i tradisjonen etter Robinson Crusoe som handler å beherske naturforholdene på en øde øy. Her rømmer innbyggerne fra øya fordi de ikke rår med betingelsene. Det gjorde Duuns romanpersoner også. Det får meg til å tenke på de varslede scenariene FNs nypubliserte klimarapport skisserer. Tristania minner oss om at vi ikke kan evakueres.

I møte med det økologiske sammenbruddet vi i dag styrer rett mot, minner denne helstøpte romanen oss om at vi er en del av verdensaltet, og slett ikke herskere over et univers som har sine egne lover. På finurlig vis sier den at klimakrisen kan ikke løses, hvis vi ikke gjenfortryller verden.