Døgnkioskmedarbeider først, menneske så

Et unormalt barn blir som 17-årig student gjenfødt som kioskmedarbeider. Slik kan japanske Sayaka Muratas roman Døgnåpent oppsummeres. Murata bruker dette religiøse ordet, gjenfødelse, men det nye livet ligner et robotliv.

Det høres unektelig merkelig ut, men hovedpersonen Keiko trives godt. For den tydelige arbeidsinstruksen gir henne, om ikke frelse, så i alle fall en form for befrielse: Hun får være normal, innhylla som hun er i bestemmelser om hvordan hun skal si velkommen, kommunisere med kundene og sette varer på plass.

Japansk sensasjon

Den på mange måter enkle boka har hatt stor suksess. Etter utgivelsen i 2016 er romanen under oversettelse til 35 språk. I Japan blir Murata (f. 1979), som selv har arbeida en periode i døgnkiosk, sett på som en av landets beste unge forfattere. I lett og ledig språk har hun skrevet en medrivende fortelling om et liv som virker utprega kjedelig. I hovedpersonens øyne er for eksempel en kampanje på grillpølser en viktig hendelse og et stort emne for samtale.

Bli normal!

Som barn opplevde Keiko å være til bry for foreldrene fordi hun ikke var som de andre, uten at hun skjønte hvorfor. Som døgnkioskmedarbeider får hun derimot være i fred, og hun opplever at hun er til nytte.

I romanen har Keiko vært timeansatt 19 år i den sammen kiosken, og samfunnet rundt henne synes ikke lenger at livet hun lever, duger. Burde hun ikke få seg en karriere? Eller gifte seg og få familie? Hun kan da virkelig ikke være fornøyd med ståa?

For å få slutt på dette gnålet, inngår Keiko en avtale med Siraha, en slapp fyr med flere incel-trekk som får sparken fra døgnkiosken etter bare et par uker. De to flytter sammen, for å slippe mer kjærestepress. Dette fornuftssamboerskapet, hvor de ikke deler mer enn felles boareal, forverrer helt tydelig Keikos liv – men familien er fornøyd, i alle fall i begynnelsen.

Skråblikk

Gjennom Keikos outsider-posisjon kaster Murata et skråblikk på det japanske samfunnet og dets tydelige forventinger til hva som er et godt og «godkjent» liv. Romanens fortelling framstår veldig japansk, blant annet fordi oversetter Magne Tørring har latt være å finne norske ord for flere japanske begreper og fenomener, og heller ikke forklarer dem, men lar leseren tyde kulturkoden selv. Et godt valg, synes jeg. Samtidig er normalitetspresset noe som kan ha overføringsverdi også til Norge.

Som leser er det interessant å merke hvordan jeg først tenker: La nå Keiko få arbeide i fred! For deretter å reflektere over at Keikos tilfredshet – tross de elendige arbeidsvilkåra – ikke finner sted i et vakuum, men tvert imot er betinga av det samfunnet hun lever i. For hva hadde hun drømt om hvis ikke ideen om et normalt liv satt så sterkt?

Tankevekkende

Døgnåpent er ingen innfløkt roman, og den skorter noe på originalitet. Men selv om bokas utforming er enkel, og selv om den er påfallende direkte og tydelig på hva den handler om, unngår boka å bli entydig. For det likeframme i bokas komposisjon gir et underliggjørende preg, hele tida påvirka av Keikos rarhet og noe manglende sosiale intelligens. Slik blir Muratas skildring av det japanske samfunnet sett gjennom døgnkioskmedarbeideren både underholdende og tankevekkende.

LES FLERE ANMELDELSER: Jesmyn Ward går i fotsporene til Toni Morrison i hvordan hun skriver om slaveriets ringvirkninger i USA

[ – Som aktuell og samfunnskritisk roman er Entré best når den er lengst unna aviskronikken, skriver Torgeir Holljen Thon ]

---

Roman

• Sayaka Murata
• Oversatt av Magne Tørring
• Døgnåpent
• Font forlag
• Enkel, men ikke entydig

---