Nøyaktig ti år er gått siden Karl Ove Knausgård lanserte første bind av seksbindsverket Min kamp. Siden har debatten om virkelighetslitteratur antakelig vært den største og viktigste litteraturdebatten – og rekken av ufrivillige romankarakterer har blitt lengre for hvert år.

LES MER OM TIÅRSJUBILEET HER: – Synet på hva en roman kan være har endret seg

Litteraturen har forandret seg, men er det forfatterne som skriver mer virkelighetsorienterte bøker, eller er det vi som leter etter virkeligheten overalt? Har det siste tiårets tilbakevendende debatt gjort at de nye forfatterne frykter å bli lest gjennom et virkelighetens prisme?

– Kanskje er studentene mer engstelige for at det de skriver skal bli oppfattet som noe de har opplevd selv, fordi de er vokst inn i denne opptattheten av såkalt virkelighetslitteratur, sier Anne Oterholm, som leder forfatterstudiet i Tromsø. Men hva sier de nye forfatterne selv?

Vi stilte fire av høstens romandebutanter følgende spørsmål:

1. Frykter du at det du skriver kan leses som selvopplevd?

2. Gjør det skrivingen vanskeligere?

3. Tror du det har forandret seg det siste tiåret?

 

Kjersti Halvorsen, Ida tar ansvar (Cappelen Damm)

1. Ja, det er noe som ligger og lurer. Det var noe jeg tenkte på da jeg skrev Ida tar ansvar. Boka handler om en psykologistudent, og jeg studerer psykologi selv. Da har det vært viktig for meg å understreke at det er en fiksjonell karakter.

2. Ja, det vil jeg faktisk si. Tanken på at en tekst kan bli tolket og «avslørt» som selvbiografisk er noe som potensielt kan hemme skriveprosessen. Men det betyr ikke at man ikke skal skrive den.

3. Jeg tror offentligheten har blitt mer personfokusert og veldig opptatt av om noe er selvopplevd. Forfattere vil alltid bruke erfaringer fra eget liv, men de siste årene har man blitt mer oppmerksom på det, og de som har vært gjenstand for beskrivelser har i større grad tatt til motmæle.

 

Anna Skjervum, Kvelertak (Solum Bokvennen)

1. Ja, absolutt. Dette er noe jeg er veldig bevisst. Det handler om at jeg tenker gjennom hvordan folk vil oppfatte det, samtidig som jeg ikke kan bry meg for mye om det når jeg skriver. Det er en vanskelig balansegang.

2. Ikke akkurat vanskeligere, men jeg tror jeg har blitt mer bevisst på «sannhet» som virkemiddel, men også verdien av fantasi og hvordan jeg kan distansere teksten fra meg selv. Jeg tror på mange måter at det har blitt lettere å være åpen om å skrive om sin egen subjektive virkelighet, men det er alltid komplisert med det som berører andres liv.

3. Ja. Forfattere har vel skrevet om seg selv til alle tider, men Knausgård var kanskje en av de første som gikk så markant ut og påberopte seg sannheten til sin subjektive historie. Etter Min kamp tror jeg kanskje pressens mottakelse av litteratur til dels har blitt mer personorientert.

 

Runar Holiløkk-Tjelta, I hodet, i hagen, med hagle (Gloria forlag)

1. Nei. Boka mi er en fiktiv historie om fiktive karakterer, men inneholder også selvopplevde elementer. Noe av spenningen ligger nettopp i at leserne ikke vet hva som er fiksjon og hva som kanskje er virkelig.

2. Ikke vanskeligere, men jeg har vært nøye med at ingen skal kunne føle seg urettmessig brukt. Jeg tror på prinsippet om at alle har rett til å eie sin egen historie.

3. Det har jeg ingen formening om.

 

Naja Søtje-Thomsen, Vi levde i går (Cappelen Damm)

1. Nei. Jeg bruker mitt navn som hovedkarakter og som meg er hovedpersonen født i Danmark og bosatt i Norge. Med denne konkrete fortellingen var det ærlig.

2. Jeg har valgt å ikke tenke på det når jeg skriver, og heller tenke på hvordan materialet jeg jobber med trer best frem. Kanskje også hvordan jeg jobber best? Det siste blir lettere å svare på om noen år.

3. Det er min fornemmelse, i hvert fall når jeg ser på mediedekningen. Men det er jo også blitt mer vanlig å iscenesette sitt eget liv i dag, også utenom litteraturen, og alt henger jo sammen. Så jeg tenker at det er naturlig, og egentlig også underordnet.

LES OGSÅ: Mette-Marit redaktør for bok om «det norske»