Bøker

Det gråtmilde ­mennesket

I Anne Helene Guddals forfatterskap framstår menneskets avmektighet som en skyggeside ved samfunnet.

I Nøkkerosene, Anne Helene Guddals roman fra i fjor, står en kort sekvens hvor bokas jeg-forteller forsøker å lese Dostojevskijs Opptegnelser fra et kjellerdyp (1864). Dostojevskijs selverklærte onde kjellermenneske reflekterer: «Mennesket trenger ene og alene en selvstendig vilje, samme hva denne selvstendigheten koster det og hvor det fører hen.».

Etter å ha bemerka at Dostojevskij kjennes både kompakt og kronglete, og at hun derfor nok kommer til å gi opp boka, stopper­ Guddals forteller opp ved det gammelmodige ordet gråtmild, som hun opplever at Dostojevskijs kjellermenneske bruker med forakt. Dette ordet, skriver Guddal, «har noe sant ved seg som gjør at det er vakkert, i seg selv verdifullt; ordet tar form som et menneske.» Ordet er sant, og det er sant fordi det er menneskelig.

Ikke krefter til det gode

Hva finner sted her om ikke en aldri så liten inkarnasjon? For i den siste setninga klinger Bibelens Johannesprolog med; i ordet gråtmild inkarneres, ikke det guddommelige, men det menneskelige. I et helt kort resonnement – teksten utgjør ikke mer enn en halvside – er det som om Guddal løfter fram dette gammelmodige ordet som en beskrivelse av hva det er som kjennetegner oss: Vi er ikke først og fremst selvstendige, men gråtmilde. Å være gråtmild er å ta lett til tårene. Slik skildrer ordet menneskets evne til å reagere, til å bli lei seg, men også til å bli rørt. Å gråte er unektelig knytta til menneskets avmektighet. Ikke fordi selve handlinga trenger å være et uttrykk for svakhet, men ganske enkelt fordi det finnes horder av ting å felle tårer for. Mennesket har rett og slett ikke krefter til å gjøre alt godt.

Psykisk sykdom

Anne Helene Guddal (født 1982) er en ­ytterst produktiv forfatter. Denne uka utkommer hun med sin femte utgivelse på seks år: Diktsamlinga Min imaginære venn. Som tittelen mer enn antyder, er dette ei bok som rommer mye ­ensomhet. Dette er gjenkjennelig mark i Guddals forfatterskap: Alle bøkene hennes skildrer erfaringer av å være aleine og kjenne at en ikke strekker til som menneske. Forteller- eller dikt-jeg-et Guddal skriver ut fra er prega av psykisk sykdom, og i den nevnte Nøkkerosene skildrer romanen hvordan Anne har det i tida etter en innleggelse på psykiatrisk avdeling.

Fra å ha levd et selvstendig voksenliv i en by vestpå, flytter Anne hjem til mora si. I korte, dagboklignende noteringer av refleksjoner og dagligdagse gjøremål, skildres det hvordan Anne ikke bare tar med seg kakestykker ned til rommet hun bor på i kjelleren, men også en skam over ikke å ha selvdisiplin nok. Også nøkkerosene, med sine lange stengler under vann, truer med å trekke hovedpersonen nedover, ja, under. En gjennomgående åre i disse tekstene, og i forfatterskapet for øvrig, handler slik om selvstendighetas skyggeside: Hvordan vi som enkelt­mennesker og samfunn ikke tåler svakheta som er vår egen, men som også tilhører andre.

Det uforsonlige

I de to første diktsamlingene, Også det uforsonlige finnes (2014) og Døden og andre tiggere (2016) møter leseren et dikt-jeg som ironiserer over egen svakhet og selvforakt, ispedd mørk humor og glassklare resonnementer over egen situasjon, men også over samfunnet som disse erfaringene oppstår i. Et dikt som finner sted på et isolat, hvor jeg-et tar et bad, ender med følgende strofe:

De venter på at jeg skal reise meg igjen,

men jeg sier at alle dyr er utrøstelige av natur,

og da finner jeg endelig et skrik som bærer.

I konkret forstand er «de» i disse linjene personalet på ­isolatet, og det å reise seg igjen innebærer å tre opp av badekaret ­eller bassenget jeg-et har latt seg synke ned i. Men disse linjene målbærer også et menneskes protest mot samfunnets krav om friskmelding, om å komme seg på beina, om å klare seg selv. Ikke fordi dette mennesket ikke ønsker å klare seg selv, ikke ønsker å komme seg på beina. Tvert imot. Men fordi dette er så mye lettere sagt enn gjort. Når de to første diktsamlingene gjennomgående har noe utprega hardt og nådeløst over seg, kommer det av at et lignende skrik gjaller gjennom dem: Et skrik som rommer – og forsøksvis bærer – det utrøstelige, og kanskje også det uforsonlige.

Samfunnsmennesket

Når jeg leser Guddal, er skammen over å trenge hjelp noe av det som gjør sterkest inntrykk på meg. Samtidig opplever jeg at Guddal ikke bare skildrer enkeltmenneskets strev som dets eget ansvar – hun setter det i en større sammenheng. Mennesket er i bøkene hennes helt tydelig et samfunnsvesen. Skammen og svakheta framstår ikke bare som skyggesider ved menneskets selvstendighet, men også som ­byrder skapt av samfunnet vi lever i.

Gjennomgående finnes det en dobbelt bevegelse i Guddals forfatterskap: På den ene sida søker Guddals jeg innover, til seg og sitt. I Nøkkerosene framstår dette som et være eller ikke være, Anne trenger å konsentrere seg om de små, dagligdagse gjøremåla for å komme seg på beina. Hun finner ro i det repeterende: Å måke snø, å luke bedd, å lage mat. På den andre sida vender Anne også blikket utover, i et ønske om å delta og reagere på det som skjer. Hun forsøker å se på Dagsrevyen, som hun ser på som en minimumsplikt for samfunnsborgeren, og hun jamfører eget liv med krigens hendelser.

Eller for å si det med Guddals roman Bebo : Å ta bolig i seg selv handler like mye om å ta bolig i verden. Å finne ut av hva som bor i en, handler samtidig også om å finne ut av samfunnet en bor i.

Bebo avmektigheta

Guddals bøker leger ikke sine egne sår. Og godt er det. Etter å ha latt Guddals bøker virke i meg, er det særlig tre ting jeg sitter igjen med. Det første er at vi som mennesker og samfunn må kunne romme vår felles avmektighet, denne egenskapen som gjør at vi stadig mislykkes i å være selvstendige, og derfor også mislykkes i å leve livet aleine. Det andre er en undring over om avmektigheta også kan være en styrke for oss. Gjennom den kan vi bygge et sterkere fellesskap. For om vi vedkjenner oss den, innser vi samtidig at vi trenger hverandre. Det tredje er gleden over Guddals klarformulerte tekster, som innbyr til så mye refleksjon.

Når Guddal, i et helt tilforlatelig resonnement, bytter ut selv­stendigheta med egenskapen av å være gråtmild, skjer dette midt i et forfatterskap som skildrer det i livet som ikke lar seg løse, og som slik bærer mye uforsonlig. Derfor kan kanskje ordet gråtmild oppsummere en kjerne i Guddals forfatterskap. Det arkaiske ordet høres vakkert ut, men som Guddals forteller reflekterer, er dette fordi ordet er sant. Det makter å skildre det svake mennesket, som også er mennesket i alle de spenn og kryssforbindelser det befinner seg i. Men aldri, aldri er det aleine.

Les mer om mer disse temaene:

Ulla Svalheim

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Bøker