Den spente, rasende ømheta

For 20 år siden sa den debuterende forfatter Mona Høvring: «Eg må finna mi eiga stemme.» Ti bøker senere er hennes lesere neppe i tvil. Fordi Venus passerte en alpefiol den dagen jeg ble født kan bare være en roman fra hennes hånd.

Høvring skriver om det «frivole solefallet» og lar naturen velle i setninger som: «Bekkene skulle fryde seg. Fossene skulle velvillig la seg falle.» Forholdet mellom søstrene Martha og Ella tegnes slik: «den spente, rasende ømheta jeg følte for søstera mi».

[ Les flere saker fra Vårt Lands bokbilag her ]

Umulig forsoning

Søstrene kommer til et hotell i ei fjellbygd der Martha skal samle krefter etter en innleggelse på et nervesanatorium. Ella skal ta seg av henne, men begge trenger hvile. På og mellom de 128 sidene utspiller det seg et søsterdrama. Konfliktene er mange.

– Erkjennelsen av tapt kjærlighet, mistenksomhet, sjalusi, misnøye med den andre, savn, skam, sløvhet overfor det man tar for gitt, irritasjon ved de faste faktene, de faste talemåtene, de velkjente frasene, bebreidelser, skuffelsen ved ikke lenger å bli sett på med et kjærlig blikk, behovet for å bli fri fra den andre, og kanskje seg selv slik man var, sier forfatteren.

Mona Høvring er lettet over at romanen allerede er møtt med gode anmeldelser.

– Men jeg prøver å være glad i bøkene og karakterene mine før jeg får anmeldelser. Det er viktig å ha en form for kjærlighet til arbeidet som ikke skal kunne bli ødelagt av hvem som helst.

Tidligere har hun skrevet om venninner og kjærester. Når det nå handler om to søstre, synes hun det gir en annen intimitet - et annet relasjonsunivers. I større grad enn tidligere bøker handler det om forsoning og løsrivelse – tilsynelatende umulig forsoning og en livsnødvendig løsrivelse.

Vrang fødsel

– Ordet forvirring dukker tidlig opp?

– Ja. Det er en stadig forvirring i alle mine bøker hos den som snakker. Vi er alle nødt til å forholde oss til denne underlige forvirringstilstanden ved det å være menneske. Og skal vi framstå som «noenlunde normale», krever det at vi skjuler uroen. En forvirring som er altfor tydelig, vil fort kunne framstå som en form for galskap. Men jo tidligere en aksepterer at uroen og kaoset er en del av livet, jo bedre vil en få det.

– Ella sier i boka at det å være et godt menneske ikke er noen enkel affære. Jeg tenker på forvirringen som noe naturlig en ikke kommer fra. Og tittelen på en av romanene til forfatteren Stefan Zweig, Verwirrung der Gefühle (Følelsenes forvirring), har vært en slags stemmegaffel gjennom den nye boken min.

Ingen av bøkene hennes er på over 200 sider.

– Det skyldes min måte å komprimere på og være litt tilbakeholden med det jeg vil si. Det handler også om en skepsis jeg har til det impulsive talespråket. Å skrive gir mulighet til å tenke seg om, gi seg tid, fortette, trekke fra, og legge til, og dermed, i beste fall, oppnå en mindre grad av forvirring. Jeg snakker selv om jeg tidvis har følelsen av ikke å ha noe språk. Det kommer kanskje til syne som en slags vranghet hos karakterene mine. De kan være nokså stridige og kranglevorne. Slik en kan bli når en er redd, kanskje.

– Da Ella går på trynet inn i snø og knudrete fjellbjørk, kommer det en overraskende vending: «Det var som en vrang fødsel.» Ikke en trang fødsel. Hva får du sagt ved å leke med ordene slik?

– Jeg ble selv født med beina først. Ville ikke ut. Jeg tenker på det å bli født som en underlig form for tvang. Noen er kanskje ikke så klare for å bli født. Og alle skriker. Alle må skrike. Ella går gjennom et slags oppgjør med om hun vil bli eller om hun vil forlate livet. Så gir hun seg over til denne vrangheta, og blir nærmest født på ny – hvis vi skal begi oss inn i den terminologien.

Grunnstoff

– Ja, en slik bibelsk språkbruk er du stadig inne i. Du henter også fram ord som ble borte med 1938-versjonen av Bibelen når du bruker ordet «vederkvega».

– Ja, vederkvegelse er et vidunderlig ord. Ett sted skriver jeg «Hellige Maria. Jeg fikk ei åpenbaring: Man kan gå til grunne av hva som helst.» En slik blanding er et uttrykk for respekt for disse mytene, samtidig som jeg tillater meg å vri og vrenge på dem, flytte dem inn i nye sammenhenger.

Bibelhistorier er noe hun alltid har forholdt seg til, på godt og vondt. Hun kaller det et slags grunnstoff i det hun arbeider med.

– Faren min blei personlig kristen før han døde, svært ung, 25 år gammel, og moren min blei også såkalt «frelst» da. Jeg har ikke noe problem med å skjønne valget de to tok i denne rystende tida, så dette er overhodet ikke noe oppgjør med familien min. Men. Som barn satt jeg på voksenmøter med store glugger og hørte på hallelujarop og gråt og tungetale og vekkelsessanger. Tidvis føltes det som å være på sirkusforestillinger, særlig om somrene i vekkelsestelta, med sagmugg og blafrende vegger og tak. Jeg satt ofte og følte veldig mye, men jeg skjønte, stort sett, ingenting. Jeg var lenge plaga av et nokså snevert, forkvakla gudsbegrep som innehold mye emosjon. Og lite tanke.

Kapellets beskyttelse

– Nå, i voksen alder, finner jeg absolutt større glede i herlig, knusktørr teologi enn i karismatisk pinsekaos. Den kroppslige renselsen foretar jeg helt andre steder enn via religiøs tilnærming, ved å utøve taiji og qigong, for eksempel. Disse øvelsene har noe ved seg som frigjør og renser. Men uten at det knyttes til tro.

- Etter hvert har jeg heldigvis fått ei mer funksjonell, rikholdig verktøykasse når det gjelder begrep som «tro», «Gud», «straff», «synd». I barndommen hadde jeg bare en plasthammer til å bygge «troshuset» mitt med, for å si det sånn.

– Apropos troshus – i den nye romanen din er det et kapell ved hotellet av uviss grunn. Men det er ikke tilfeldig for deg som forfatter?

– Nei, dette er fiksjonens fantastiske potensial. Å gi romanen et kapell likte jeg veldig godt. Et sted for kontemplasjon, for nattlige besøk, Martha går der når hun er forhutlet. Ella trenger kapellet, Martha også. Og det virker som om Ruth har glede av det. Jeg tenker på kapellet i romanen som noe håpefullt og noe beskyttet.

– At Venus passerer en alpefiol er vel noe som går upåaktet hen hver eneste dag?

– Men jeg begynner tittelen med ordet fordi. Jeg begynner med en forklaring på et spørsmål som ikke er stilt. Tittelen blir bokas svar. Den er fra et dikt jeg jobbet med for mange år siden. Den er åpen, fabulerende – og jeg liker dette fordi-et. Ella ble den hun ble, er den hun er, fordi Venus passerte en alpefiol den dagen hun ble født. Det er det nærmeste jeg kommer en forklaring akkurat nå.

– Og da har vi ryddet opp i forvirringen?

– Ja, eller gjort den total.

– Hva betyr det at «sjela er klokere enn meg»?

– I sitt indre veit man ofte bedre enn man klarer å handle. Hva står det: For jeg gjør ikke det gode som jeg vil, men det onde som jeg ikke vil, det gjør jeg, sier Mona Høvring.