Bøker

Prestefrua kjempet til seg farsarven og gikk

Da kona til den mektige pastoren gikk rettens vei for å få sin egen farsarv og senere søkte skilsmisse, var skandalen komplett både i det norske Amerika og i Norge.

Bilde 1 av 2

Historiker og forfatter Stenseth har skrevet boka Fru Muus' klage – ekteskapsskandalen som rystet det norske Amerika – «en historie om kjærlighet, tro, svik og utvandring».

21. desember 1879 har Henrik Ibsens sjokkerende drama Et Dukkehjem premiere. På den andre siden av Atlanteren går samtidig Oline Muus til sivilt søksmål mot sin prestemann for å få råderett over sin egen farsarv. Sammen med søksmålet leverer hun en klage over måten mannen har behandlet henne og barna. Da har hun lenge tenkt tanker som for skuespillets Nora var en plutselig erkjennelse. Ekteskapsskandalen som følger er også et heftig stykke kirkehistorie om lekfolk som bryter ut av statskirkelig tvang.

19 år ung

Dramaets hovedperson er Oline Muus (1838–1922). Lensmannsdatteren fra Fet vokste opp i det Stenseth kaller «gromme kår». Foreldrene visste knapt hva godt de kunne gjøre for henne. At hun 19 år gammel forlovet seg med en teologisk kandidat, var innenfor. At de ville emigrere var verre å svelge. De unge hadde truffet hverandre på vekkelsesmøte i Christiania.

– Når de fulgte Jesu eksempel, ville kjærligheten mellom dem vokse seg sterk. Hånd i hånd skulle de to reise til Amerika, skriver Stenseth.

LES OGSÅ: Hans Nielsen Hauges ukjente arv i USA

Prestesønnen Bernt Julius Muus ble født i Snåsa i 1832. Da han døde i 1900 i Trondheim, var han kommet hjem etter 40 år som prest for norske utvandrere i Minnesota. På de fire tiårene rakk han å grunnlegge over hundre menigheter og legge grunnsteinen for St. Olaf College – et av de fremste universitetene i Midt-Vesten den dag i dag.

Gåte

Stenseth innleder fortellingen med å vise til at Oline Muus var en gåte i sin samtid. Etter flere års gransking og drøye 300 boksider, må Stenseth konkludere med at hun forblir en gåte.

– Var anklagene hun retter mot sin mann sanne? Behandlet han henne og barna grusomt og hjerteløst gjennom mange år? Manglet de mat og ved? Menigheten tok anklagene veldig alvorlig. En av lekmennene undersøkte anklagene grundig og kunne ikke finne belegg for mye av det, sier Stenseth.

Stenseth mener det er sannsynlig at advokaten sørget for å lekke fru Muus' klage til pressen. Da innholdet ble slått opp, vokste skandalen. Menigheten innkalte pastorfruen til en rekke åpne menighetsmøter for å stå til rette for anklagene hun reiste mot mannen og pastoren. Hun hadde ingen talerett, og fikk derfor en talsmann.

– Fra utsiden så pressefolk det som et tegn på at den norske menigheten ikke respekterte amerikansk lov og rett. Dette var en sak de mente skulle gå for den sekulære domstolen, sier Stenseth.

LES OGSÅ: Evangelikale mer mot innvandring enn ikke-religiøse

Ikke feminist

I Amerika var kvinnesaken kommet mye lenger enn i Norge, også i kirkene – et sted refereres det til Metodistkirkens «78 pastorinner». Først i 1884 blir den norske kvinnebevegelsen organisert.

– De første feministene brukte Bibelen som argument for likestilling. Oline var godt kjent med denne tankegangen, men stod ikke fram som noen talskvinne for feminismen. Hun sa hun ikke ville bli tatt til inntekt for «frekk oppsetsighet» – hvorfor – det er enda en gåte, sier Stenseth.

– Hvordan vil du likevel betegne hennes rolle i kvinnehistorisk perspektiv?

– Det er et svært drastisk skritt hun går til. Jeg har bare kommet over én annen sak som ligner. Det var en prestefrue som gikk til sak mot mannen fordi han ville ha henne internert på galehus. Årsaken var at hun hadde fått andre meninger om religion enn ham. I fru Muus tilfelle er det for å få hånd om farsarven. Det ender med at hun søker om skilsmisse. Etter høsten 1881 lever de på hver sin kant. Etter den store forsvarstalen hun holdt, kan du spørre om det er en kvinnesakskvinne eller feminist som står fram.

LES OGSÅ: Måtte velge mellom ektemann eller å være imam

– Nei, hun vil ha seg frabedt å bli tatt til inntekt for kvinnefrigjøring. Hun insisterer imidlertid på at hun ikke kan godta lydighetsbudet i kirkens ekteskapslære. Hun skal ikke bare være sin manns medhjelp, hun skal også være hans like. Det ligger et radikalt synspunkt i det. Men hun står ikke på barrikadene som noe slags ikon i kvinnekampen i det norske Amerika. Absolutt ikke. Hun vant søksmålet fikk deler av farsarven, brøt opp fra gården som en slags Nora. Hun hadde kraft til å starte for seg selv og får et langt liv. Hele livet er hun kirkegjenger og tilhører et norsk eller skandinavisk kirkesamfunn, forteller Stenseth.

– Vil du si at du gjør historien til et kvinnesaksportrett?

– Jeg vil kalle det et feministisk perspektiv på kirkehistorien. Hun gjorde opprør mot embetsmannskirken og argumenterte med at Gud skapte kvinnen som mannens, svarer Stenseth.

Kirkehistorie

Da hun begynte å grave i historien, var Stenseth opptatt av hva religionen betyr for emigranter den gang og i dag.

– Jeg ble slått av hvor helt grunnleggende religion var for de norske innvandrerne til Amerika. Noe av det første de gjorde etter at den lille stua var reist og jorda dyrket, var at å spleise på en omgangslærer som kunne undervise i religion slik de var vant til hjemmefra, forteller hun.

Rundt 1850 var kirkegang i Norge forbundet med tvang. Dåpsplikt, nattverdplikt og konfirmasjonsplikt opphører først inn på 1900-tallet. Lov om menighetsråd kommer først i 1920.

– Her kom de til et land der det bare finnes frikirker. Ganske snart etablerte de egen menighet med menighetsmøte og demokratiske rettigheter for den enkelte. De bygde egen kirke og kunne ansette og si opp egen prest. De kom til noe radikalt nytt. Menigheten ble en skole i demokratiet. Samtidig holder de fast ved en reaksjonær teologi. I det fremmede trengte de et trygt rom, de trengte tradisjoner og holdt på morsmålet. Det ga et slikt trygt rom i det fremmede.

LES OGSÅ: Thailands første buddhistiske nonne

Vern i kaos

Også Bernt Julius Muus som var opptatt av den levende menighet, var fascinert av dette. Det forunderlige, sier Stenseth, er at han deretter mer og mer framstår som en gammeldags prest.

– Hva er det som skjer?

– Vi skal huske at disse samfunnene ble startet på 1830–40-tallet av unge ektepar med små barn. Det var kamp for tilværelsen og den beste jorda. Mange lengtet hjem. Det var mye drukkenskap. Menigheten kunne skape orden i kaos. Menigheten hadde makt, men de vedtok norsk kirkerituale og statskirkelig orden med lydighet overfor presten. Det blir derfor en veldig spenning mellom lekfolk og prest, forteller Stenseth.

U-amerikansk

Den vanlige amerikaner oppfatter det norske miljøet som brysomt konservative, og direkte u-amerikanske. De slipper ikke barna til på den offentlige skolen. Muus sa rett ut at den amerikanske skole som ikke underviste i religion, var en hedensk institusjon.

– Hva synes du den konflikten minner om i dag?

– Det peker fram til i dag og er en grunnen til at jeg ble så engasjert i stoffet. Vi har kanskje glemt den historien at for 100–150 år siden var det norske innvandrerbarn som trengte egne morsmålslærere og fikk tospråklig undervisning.

---

Bodil Stenseth

  • Historiker og sakprosaforfatter.
  • Hun har blant annet utgitt bøkene Wergelandsveien. Fra Grotten til Litteraturhuset (2013) og Quislings ran. Historien om Villa Grande (2017).
  • I 2017 ble Stenseth tildelt Neshornprisen, Klassekampens kulturpris, for Quislings ran og sitt samlede forfatterskap.
  • Aktuell med boka Fru Muus' klage – ekteskapsskandalen som rystet det norske Amerika (Press forlag)

---

Les mer om mer disse temaene:

Arne Guttormsen

Arne Guttormsen

Arne Guttormsen er kulturjournalist i Vårt Land.

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Bøker