Bøker

Ny bok: Fascistiske bevegelser i Tyskland er forbausende like dem man finner i Norge

Det var bakgrunnen i litteraturvitenskap som fikk Roger Griffin til å endre hvordan vi ser på fascisme. I stedet for å fordømme dem, forsøkte han å forstå hvilken verden de ønsket seg.

Av Fredrik Wilhelmsen

«Ikke bry deg – din fascist!»

Ordene ble ytret en fuktig kveld for snart tjue år siden i Kanalparken i Moss. En venn av meg sto midt i et blomsterbed, klar til å klatre opp på en statue, da en eldre mann på kveldstur ba ham komme seg ut derfra med en gang. Så han ikke at han tråkket ned alle blomstene?

Min venns reaksjon på denne formaningen er kanskje betegnende for hvordan begrepet «fascisme» ofte brukes: Som et skjellsord vi gjerne slynger ut mot noen vi oppfatter som i overkant autoritære, eller som en merkelapp vi klistrer på folk som helst hadde sett at alle i samfunnet var støpt i samme form som dem selv. Han onkelen din på Facebook, for eksempel. Han som bekymrer seg over muslimsk innvandring til Vesten, som er mot elbiler og vegetarmat i kantina – er ikke han litt «fascist»?

Slapp av. Mest sannsynlig er ikke onkelen din fascist. Men hva er egentlig fascisme?

Dreyer forlags oversettelse av boka Fascisme, skrevet av en av verdens fremste eksperter på feltet, Roger Griffin, gir et godt utgangpunkt for å forstå hva fascisme er – og hvorfor begrepet fremdeles er relevant for å forstå ting som foregår rundt oss.

LES MER: – Den nye fascismen er ironisk, morsom og smart, sier Paul Gilroy, vinner av Holberg-prisen.

Litteraturviteren som ble fascismeforsker

Det nyskapende med Griffins syn på fascismen har et overraskende opphav, og er et godt eksempel på at tverrfaglighet faktisk kan være genuint nyttig. Griffin kom nemlig inn i historievitenskapen gjennom bakdøren: som universitetslektor i idéhistorie, med bakgrunn fra tysk og fransk litteraturvitenskap.

Som litteraturviter tok han det som en selvfølge at hvis man for eksempel skulle forstå romantikken, så måtte man gå til kildene og lese hva de romantiske poetene og intellektuelle selv sa. Når han plutselig fikk i oppgave å undervise i fascisme, var det derfor naturlig for ham å gå til kildene, og lese hva fascistene selv skrev om sine målsetninger.

«Et glass sherry til!»

Tilnærmingen – som riktignok hadde sine forløpere – har etter hvert fått stort gjennomslag. Men at det skulle bli slik, er mindre selvsagt enn man kanskje skulle tro. Lenge var det en utbredt trend at forskere behandlet fascismens ideer ganske overfladisk. «Noe slikt finnes ikke, gutt. Ta deg et glass sherry til», fikk Griffin beskjed om av en eldre historiker da han fortalte at han skrev på en doktoravhandling om fascismens ideologi. Men det var kanskje ikke så rart at enkelte tenkte slik?

I noens øyne kunne sikkert det å si at fascistene, som var ansvarlige for massive ødeleggelser og drap, var drevet av en eller annen slags overbevisning, misforstås som et forsøk på gi dem en form for oppreisning. Hvem ønsket vel å leve med en slik mistanke hengende over seg?

LES MER: – Vi overser nyansene når vi minnes krigen, sier historiker.

Fascismens myter

Samtidig er det bare en måte å avgjøre om noe slikt som fascismens ideologi finnes: Du må undersøke saken! For å gjøre dette, benyttet Griffin seg av noe som kan kalles «metodologisk empati», som ikke betyr at man sympatiserer med dem man studerer, men at man ganske enkelt forsøker å skjønne hvordan de tenker og føler.

Tilnærmingen førte fram til at Griffin lanserte en ny forståelse av fenomenet i boka The Nature of Fascism fra 1991. Her definerte Griffin fascisme som «palingenetisk ultranasjonalisme» – et ordvalg som ved første øyekast kan forvirre mer enn det klargjør, men som egentlig er valgt fordi det ikke finnes noen adjektivform av «rebirth» på engelsk.

For det er gjenfødelse det handler om: Ifølge Griffin henter fascistiske bevegelser alltid næring fra en myte om nasjonalt forfall og gjenfødelse, fra forestillingen om et folk – enten det forstås som en nasjon, en «rase», en hudfarge eller en bestemt kultur eller «ånd» – som er truet, men som kan reise seg mot gammel storhet gjennom å la seg lede av en revolusjonær og heroisk bevegelse. Det moderne samfunnet er sykt og dekadent, forestiller man seg, men en ekstremnasjonalistisk gjenfødelse kan endre alt: Ved å drive ut indre og ytre fiender, sette interessekonflikt, splittende klassekamp og demokrati til side, skal folket liksom «finne seg sjæl» i en rensende «nyordning» av samfunnet.

Fascisme som generisk fenomen

På den måten oppdaget Griffin at fascistiske bevegelser i Tyskland og Italia, er forbausende like dem man finner i land som Norge, Danmark, Sverige, Ungarn, Romania og England, for å nevne noen.

Med bred pensel malte for eksempel Vidkun Quisling tre forskjellige bilder av Norge: «storhet i fortiden, nasjonalt forfall i nutiden, og ny storhet i framtiden». I dagens demokratiske Norge, resonerte den dramatiske landssvikeren, var den nasjonale enheten revet i stykker av kjeklende politikere, av en venstre- og høyreside som bare brydde seg om én ting: fordeling av penger. Og over det hele, tenkte han etter hvert, tronet en jødisk sammensvergelse, et «usynlig jødevelde».

Ved å gripe til en myte om en «svunnen nasjonal stortid», ville han imidlertid bevise «hvad det virkelig bor i vårt folk, og hvad vi kan utrette», og slik få nordmenn med seg på en nasjonal revolusjon. Hvis de riktignok bare satte demokratiet, mangfoldet og kampen for sosial utjevning til side.

Mønsteret går igjen mange steder. Inspirert av Griffins teori, har forskere gjenfunnet variasjoner over den fascistiske myten om forfall og gjenfødelse i retorikken til sine egne lands høyreekstreme bevegelser. Men det konkrete uttrykket de har fått, har variert: Der figurer som Quisling og Mussolini knyttet gjenfødelsesmyten til overspente visjoner om en tapt gullalder, slapp andre, som Heinrich Himmler og SS, ideen løs som en rasistisk fantasi om en «raseren» urfortid.

LES MER: – Konspirasjoner om jødisk verdensherredømme florerer fortsatt, skriver Berit Aalborg.

Gjenfødelsesmytene i dag

Også kristendommen ble tildelt ulike roller i fascistiske gjenfødelsesmyter: Mens noen fascistiske bevegelser avviste kristendommen som «artsfremmed», og ville gjenskape en hedensk religion man innbilte seg var mer i tråd med germanske folks «karakter», tok andre, som Den rumenske jerngarden, kristendommen som gissel, og snakket om en kommende «gjenoppstandelse» av det nasjonale felleskapet.

Kristendommen som gissel i en høyreekstrem ideologi – dessverre er det noe med dét som høres så altfor kjent ut. Nettopp dette er også noe av det som gjør Griffins definisjon verdifull for flere enn historikere med interesse for mellomkrigstiden: Den lar oss også se kontinuiteten fra mellomkrigstiden til både nynazismen på 80- og 90-tallet, og til dagens høyreekstreme «ensomme ulver».

Den andre europeiske renessanse

Leser du manifestene som dagens høyreekstreme terrorister sprer på nettet, gjenfinner du den samme mytiske strukturen av forfall og gjenfødelse. Men der fascistene i mellomkrigstiden innbilte seg at gjenfødelsen var nært forestående, er den nå skjøvet ut i en uviss fremtid. Gjennom terroraksjoner tror de imidlertid at de kan trekke den nærmere.

For eksempel var både 22. juli–terroristen og terroristen bak angrepet på to moskeer i New Zealand tidligere i år, motivert av konspirative forfallsfortellinger som påstår at «den hvite rasen» eller «den europeiske urbefolkningen» er i ferd med å utryddes som følge av lave fødselstall og en «invasjon» fra innvandrere generelt og muslimer spesielt. På grotesk vis innbiller de seg at massedrap vil skape en atmosfære der «revolusjonære handlinger» blir mer akseptabelt, og slik legge grunnlaget for en «andre europeisk renessanse». Altså for en antidemokratisk gjenfødelse av den typen Griffin fremhever for oss.

Hvem er ikke fascister?

Griffins definisjon kan slik ha en sterk forklaringskraft om den brukes riktig, og peke på sammenhenger vi ellers ikke hadde sett like klart. Ved å legge vekt på det revolusjonære og antidemokratiske ved den fascistiske gjenfødelsesmyten, forteller definisjonen oss samtidig hvorfor andre ikke bør kalles fascister. Som Donald Trump og den populistiske onkelen vår som konsekvent kaller Stortinget for «hønsegården».

For selv om de er nostalgiske og skulle ønske at verden var et evig 1950-tall, fantaserer de ikke om en udemokratisk omveltning av samfunnet.

Vårt Lands anmelder Fredrik Wilhelmsen arbeider for tiden med en doktorgrad om fascisme ved Nord universitet. Roger Griffin er en av hans biveileidere.

---

Fakta:

  • av Roger Griffin, kom ut på Dreyer forlag i høst, og er den første boken på norsk om fascisme som politisk teori.

---

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Bøker