Når romanen må vitne

Gabi Gleichmann har valgt et konservativt grep på sin fortelling Aurelia, men får likevel en god del ut av det trauste valget. Aron Kohn bor i Oslo, og mister sin far. I ryddingen av leiligheten finner han en koffert som inneholder et manus på rundt 200 sider, Min historie av en Aurelia Mohr.

Etter en kort prolog, er resten av romanen viet denne kvinnens levnedsbeskrivelse. Gleichmanns forteller er altså ikke Aron, men en kvinne som samtidig åpenbarer en hemmelighet om Arons far, Pavel: Han var ikke den han trodde han var.

Holocaust og atombomben

Manuset fra Aurelia Mohr begynner i Bratislava i 1909 og ender i Bronx i 1994. Hun innrømmer at hun har fått en større dose lidelse enn hun fortjener, men har ikke nedtegnet historien for å få sympati. Hun vil bare at hennes leser vil forstå handlingene hennes, og forstå at hun aldri har hatt følelsen av å foreta egne valg eller ta stilling til noe som helst.

Historien inneholder en rekke dramatiske vendinger, fra vonde opplevelser på barnehjem til ufrivillig graviditet og et tragisk ekteskap. De dramatiske hendelsene i verden etter Holocaust og den kalde krigen blir kulisser som kaster skygger langt inn i Aurelias liv. Særlig tett kommer vi på utviklingen av atombomben som ble sluppet over Japan: Aurelias mann er en av forskerne i teamet. Slik får vi kjennskap til de moralske dilemmaene disse forskerne og deres familier ble stilt overfor.

LES OGSÅ: Dette er årets beste bøker

For styrt

Gabi Gleichmann behersker å fortelle en spennende fortelling. Men når han har lagt seg på et grep der selve manuset fra Aurelia er synonym med romanens fortelling, blir strukturen i romanen forutsigbar. Fortellingen blir for styrt fra starten av, og vi får en klassisk fortelling som følger Aurelias kronologiske liv. Språket preges òg av dette: Det oppleves forutsigbart, for det tjener kun en funksjon: Å fortelle hva som skjedde. Her er lite skildringer av miljø eller dype personanalyser, ingen antydende skildringer eller fortolkninger av karakterenes kroppsspråk eller motiver. Aurelia forteller rett fram om det hun har opplevd og gjennomgått.

Det vi får i stedet for, er innblikk i Aurelias refleksjon over sitt eget liv, i etterpåklokskapens lys. Teksten gir oss en sterk påminnelse om hvor lett vi mennesker kan havne i en dyp følelse av å ikke eie vårt eget liv.

LES OGSÅ: Primo Levis nøkterne beretninger fra Auschwitz er unike

Statisk

Gleichmann har skapt en hovedperson som inspirerer leserens medfølelse. Likevel oppleves boka som et hvileskjær etter den storslagne Udødelighetens elixir. Vi får kun innblikk i denne ene personens tanker og følelser. Dermed blir romanen, som skal avdekke fortiden og fungere som et vitnesbyrd, statisk og til dels uengasjerende, til tross for Aurelias sterke opplevelser.

---

Bok: Roman

• Gabi Gleichmann
• Aurelia
• Kagge forlag
• Sterk historie som blir for uengasjerende.

---