Martyren vinner ingen streik

«Slik er arge mennesker, en vakker dag skyter de frem fra folkehodet akkurat som skrømt popper ut av veggene.» Dette står på omslaget til De fattiges krig. En bok som egentlig skulle kommet ut våren 2019, men da de gule vestene tok til gatene i frankrike, fremskyndet forlaget utgivelsen til januar.

Det er en fortelling om bondekrigen, det folkelige opprøret som brøt ut på 1500-tallet, skildret gjennom livet til reformasjonens radikale lederskikkelse, teologen Thomas Müntzer. Han ble til slutt halshugget, men hva oppnådde han egentlig ved det?

• LES ANMELDELSEN: Boken viser oss hvordan revolusjon glir over i fanatisme

Tagging på privateid fengsel

Nylig fikk Frankrike sitt første private fengsel, eid av telekomgiganten Bouygues. Her så Vuillard en gang graffiti med ordene Omnia sunt communia: «Alt er felles». Dette var Müntzers slagord. Vuillard fattet interesse for denne skikkelsen, som hørte til en elite, men på overraskende vis tok folkets ståsted, og forsvarte deres interesser.

– Når elitene av og til gjør det, skjer det stort sett med utgangspunkt i egne ideer. De projiserer disse på folket, og sier at det er «til folkets beste», sier Vuillard når vi treffer ham i Oslo under lanseringen av den norske oversettelsen.

Det er langt sjeldnere at de intellektuelle blir informert om forholdene av dem man tenker at ikke vet, de som har et lavere kunnskapsnivå enn dem selv. Men Müntzer er eksempel på dette. Han hadde vært prest i fattige sogn, og da han brøt med paven, ble han reformert nok en gang, nå av det tyske folket, mener Vuillard.

– Hvordan kan kjernen av kunnskap for en belest mann komme fra dem som er mindre belest enn ham selv? Det interesserte meg, sier Vuillard, som peker på en viktig forskjell fra Martin Luther, som slo ned på Müntzers radikale reformasjon.

– Müntzer tenkte seg at likheten må fremskapes her og nå.

Skjønt, var ikke opprøret hans helt mislykket, gitt utgangen? «Martyriet er en felle for de som undertrykkes, det eneste ønskelige er seieren,» skriver Vuillard i De fattiges krig, og forklarer:

– Martyrdom er en fristelse. Dette er frigjørende tanker som har frigjort oss før. Men i de kollektive kampene, for å oppnå større likhet i samfunnet og et mer levende demokrati, er det ikke hva slags forhold man har til Gud eller sine sannheter som er viktig. Det som er viktig, er at disse sannhetene blir gjort gjeldende i denne konkrete virkeligheten på jorden.

En krig med teologien som våpen

Kampen mot ulikheten kan kjempes med ulike verktøy. På 1500-tallet, gikk folket til evangeliene for å anklage de geistlige, og tolket tekstene i lys av sin egen kamp. I dag påkaller vi Menneskerettighetserklæringen:

– Og når prinsippene først er uttalt, så glemmer man dem ikke, sier Vuillard, og mener det er her litteraturen spiller en rolle.

Den kan i seg selv bli et bevis på at menneskene er like, i det den lykkes å nå ut til et bredt lag. Vuillard tar Les Misérables som kroneksempel. Men også Müntzers tekster fungerer slik:

– Han er et stort talent som skriver brennende og fantasifull prosa. Og han viser oss hvordan det finnes en virkelig krig, som også er en ordenes krig. Vi ser hos ham hvordan tekster oppfører seg når den politiske temperaturen er veldig høy, sier Vuillard, som mener litteraturens form ofte blir undervurdert. Når man snakker om reformasjonen nevnes ofte boktrykkerkunsten, men den ble viktig i det den ble anvendt på de religiøse pamflettene. Datidens sprengkraft lå i kombinasjonen litterær sjanger, trykkemuligheter og bruk av folkespråket.

– Hvis du var en som kunne skrive på 1500-tallet, ville du ikke skrive teater og dikt, men snarere religiøse eller sosiale pamfletter. Dette er litteratur som overhodet ikke laget for å underholde. Den er laget for å forstå, og for å overbevise. Litteraturen søkte den gang tilflukt i teologien, og gjennom dette religiøse språket ser vi at Müntzer forsøker å nå visse sannheter.

• LES OGSÅ: Luther ville skille en åndelig og verdslig tolkning av Bibelen – Müntzer ville anvende den politisk

«Løsner vi båndet mellom litteratur og sannhet, betyr det at litteraturen ikke lenger produserer noen kunnskap. Da blir litteraturen kun en slags luksuriøs underholdning.»

Vi står midt i historien

Vuillard vant i 2018 den prestisjetunge Goncourt–prisen for Dagsordenen, en bok om hvordan bedriftseiere gikk i kompaniskap med Hitler. Både her og i De fattiges krig tar han utgangspunkt i øyeblikk i verdenshistorien.

– Historien er bevegelsen som fører oss fram til oss selv. Og det er to måter å fortelle den på. Enten så fortelles en gjennomsiktig, nøytral historie som er avsluttet. Eller så er ikke historien over, men noe som fortsetter, sier Vuillard som i bøkene ofte gir drypp om hvordan han ser på sammenheng mellom historie og fortelling: «Vi vil ha fortellinger, det hjelper oss visstnok til å forstå; og jo sannere en fortelling er, desto bedre liker vi den. Problemet er bare at det ikke er mye sannhet i det som fortelles.»

– Hvor er da sannheten? Eller er troen på noe sant noe vi bør legge til side?

– Dette handler om å se alvoret i at historien ikke er avsluttet. Når det som skrives om ikke er over, betyr det at man står selv midt i historien. Da er man også selv mer engasjert.

Vuillard mener Fjodor Dostojevskijs (1821–1881) tekster er eksempel på dette. Historiene hans fortelles ikke bare innenfor bokens rammer, de er ikke avsluttet.

– Den plagede, urolige stilen hans, ser jeg i motsetning til den nøytrale stilen i Agatha Christies krimromaner. Han skriver vibrerende prosa, og dette handler om hans tilstedeværelse i tiden, og hans forhold til sannheten. Det er et krav om virkelighet i bøkene hans. Løsner vi dette båndet mellom litteratur og sannhet, betyr det at litteraturen ikke lenger produserer noen kunnskap. Da blir litteraturen kun en slags luksuriøs underholdning.

«Hos Müntzer ser vi hvordan tekster oppfører seg når den politiske temperaturen er veldig høy.»

– Litteraturen kan også skape noe falskt

– Litteraturen har alltid valget med å stille seg solidarisk med makten, eller ikke, sier Vuillard, som i De fattiges krig refererer tekster fra andre forfattere på Müntzers tid. De tjenestegjorde for aristokratiet, og skrev falske korrespondanser og vitnesbyrd om Müntzer.

– Fenomenet er generelt, og viser at litteraturen også kan skape noe falskt. Men jeg tenker at den i vår tid likevel står i en sterkere relasjon til virkeligheten. Mens Balzac (1799–1850) møtte aristokratiet i salongene, frekventerer ikke forfatterne i dag kapitaleliten i samme grad. De har et bredere perspektiv. Dette er et fremskritt, men det kan også være en ulempe, sier Vuillard, og røper at dette har bidratt til at han henter materialet til bøkene sine i fortiden, ikke i samtiden. Slik som i Dagsordenen, som tar utgangspunkt i et viktig møte mellom Hitler og 24 industriledere, der Weimarrepublikken likvideres.

– Hvis jeg i dag ville fortelle om et slikt hemmelig møte, ville jeg bli nødt til å finne på alt, fordi jeg ikke ferdes i de sirklene. Men når jeg snur meg mot fortiden, kan jeg fortelle med utgangspunkt i dokumentasjon.

• LES OGSÅ: Reformasjonens trøblete sider slipper frem

Vender tilbake til 'de store menn'

Enten det er industriherrer eller en opprørsk kirkereformator, er det derfor 'de store mennene' som Vuillard forteller om. De har vært borte fra historieskrivingen siden 1. verdenskrig, mener han.

– Da en hel befolkning ble kastet i skyttergravene, så vi for første gang kirkegårder der alle graver er identiske, der offiserer og soldater ikke skilles. Da ble det ikke lenger mulig å fortelle heltehistoriene, og blikket ble vendt mot bakken, mot vanlige mennesker, sier Vuillard, og mener det er på tide å snu:

– I dag ser vi at ulikhetene blir større og større, og den forhandlingen som har funnet sted mellom eliten og befolkningen, og som har gitt oss et velferdssamfunn, er blitt forrådt. Da blir det igjen viktig med en annen måte å fortelle historien på. Ikke for å hylle 'de store menns' bragder, men for å fortelle noe om skikkene deres, hvilket ansvar de har, og vise hvilke beslutninger som er blitt tatt. Uten dette, vil vi oppleve at ulikhetene egentlig ikke har noen årsak, sier han.

• LES ANMELDELSEN: 'Dagsordenen etterlater et guffent inntrykk av at ingen egentlig har kontroll på utviklingen'

En kostbar måte å oppnå makt

– Vi har et uttrykk som sier at historien skrives av seierherrene. Du skriver at martyriet er en felle for de undertrykte. Beviser ikke helgenvitaene at martyrer også er seierherrer?

– Jo, selvsagt. Men det handler om kontekst. Martyriet er en måte å markere den brennende troen på, at man ikke gir etter. Ta for eksempel Jeanne d'Arc, som til slutt foretrekker hun å brenne fremfor å fornekte sin egen tro. Det er en svært kostbar måte som hun oppnår makt på. Hensikten med martyrfortellingene er i bunn og grunn er ekspansjon av kristendommen. Martyrene hadde selvsagt alle sin subjektive relasjon til Gud, og martyriet er en måte å markere det at man kjemper til siste slutt. Men det er en kostbar måte å oppnå makt på. Og i vår egen kontekst, er forholdet til noe transcendent utelukket. Det å ofre seg har riktig nok en slags positiv verdi i seg selv. Men problemet er at martyren, utenfor den kristne historien, blir en helt uavhengig figur. En som er i streik, vil ikke oppnå noe med martyrdom.

– Trenger vi ikke likevel det transcendente for å kunne kjempe mot ulikhet, for å kunne sikte mot en annen virkelighet?

– Jeg tror at vi klarer oss uten. Og for å si det på en annen måte: Vi kan i hvert fall ikke bruke det transcendente som alibi for å støtte opp om ulikheter, for at ingen ting skal skje nå. Det var dette som skilte Luther og Müntzer.

---

Éric Vuillard

• Fransk forfatter, født i 1968 i Lyon.
• Vinner av Goncourt-prisen i 2017 for L'Ordre du jour (Dagsordenen).
• Aktuell med norsk oversettelse De fattiges krig (Solum Bokvennen, 2019)

---