Bøker

Kunsten å gå på trynet med de beste hensikter

Claudia Rankines bøker eksponerer den dannede, liberale middelklassen der den minst av alt ønsker å bli sett.

ANMELDT AV GUNNAR WÆRNESS

Nordamerikanske Claudia Rankine (Jamaica, 1963 –), debuterte som poet i 1994, og har siden Don't let me be lonely fra 2004 vært kjent for å skrive kritisk, essayistisk og poetisk innenfor det samme verket. Hun slo igjennom for alvor med mesterverket Medborgar (Samlaget 2018), en bok som nådeløst eksponerer hverdagsrasisme i kunst, media og folks interaksjoner, og som traff mange lesere i USA da den kom 2014.

Medborgar er da også flere ganger nevnt som et tvillingarbeid til Det kvite kortet, og flere av metodene fra Medborgar skimtes også i Det kvite kortet: belysning av kunstverker som lykkes eller mislykkes med å sette rasisme på dagsordenen, eller inngående granskning av populærkulturelle hendelser som hvitsnippsrasismen mot tennisstjernen Serena Williams eller det beryktede øyeblikket fra fotball-VM i 2006, da det kokte over for Zidane i finalekampen mot Italia.

Kunstnerturisme

Det kvite kortet utspiller seg derfor i et kunstmiljø, og kan sette tennene i den veletablerte og populære tanken om kunsten som et område i kulturen der vi åpent og utprøvende kan artikulere samfunnsproblemer i alle sine gråtoner innen vi forsøker å gi dem en mer entydig og derfor effektiv politisk løsning.

Er kunsten en frikoblet mellomtilstand der alt er åpenhet og fordragelighet, eller er kunsten også som alle andre menneskelige arenaer: et sted der fordommer og idiotier reproduseres med de beste hensikter? Svaret er selvfølgelig komplisert. Har kunstneren vist engasjement eller gjort seg til turist når vedkommende – med de beste hensikter, stadig disse beste hensikter – reproduserer bilder av nok et uskyldig offer for statlig sanksjonert vold?

Bitter pille

Å skrive denne anmeldelsen har tatt tid, fordi googling av kunstverkene som det refereres til i stykket leder til ett av internetts store åpne sår: Den vanskelige diskusjonen om hvem som har rett til å avbilde hva. Jeg fant Dana Schutz' maleri Open casket, og kontroversene som det skapte. Jeg leste om Sam Durants «skulptur» Scaffold, og kontroversene den skapte. Og jeg husket godt da den feirede poeten Kenneth Goldsmith gikk fra prins til tigger i løpet av en uke i 2015, etter at han (med de beste antirasistiske hensikter, sikkert), leste opp obduksjonsrapporten etter den politimyrdende tenåringen Michael Brown og kalte det et dikt.

Konklusjonen er kompleks, men jeg våger følgende oppsummering: En trygg kropp kan ikke uten videre speile erfaringene til en utsatt kropp. Gode hensikter og inderlig medfølelse er ikke likeverdig med å ha forstått den andres smerte. Og akkurat dette, at ens empati ikke duger som universalnøkkel til verdens smertepunkter, det er en bitter pille som den skjermede, hvite menneskevennen sliter med å svelge.

Demaskert sjarm

Det kvite kortet er et skuespill som skildrer et middagsselskap som til tross for gode intensjoner sporer av og blir utrivelig. To hvite kunstentusiaster, Charles og Eric, sender hjem Charles' svarte hushjelp og inviterer på middag for å øke sine sjanser for en kontrakt med en ung og lovende svart kunstner, Charlotte, som har rykte på seg for å ha et sterkt moralsk og politisk engasjement og derfor ikke arbeider med hvem som helst.

Men til tross for at Virginia, Charles' kone, har laget en ypperlig middag med ditto ypperlig finvin, blir det snart tydelig at deres entusiasme og kjøpekraft ikke klarer å kompensere for manglende politiske refleksjonsevne. Og selvfølgelig går deres sjarmoffensiv skeis og ender i demaskering og konfrontasjon.

Moralsk frikjøpelese

For kunstneren Charlotte nøyer seg ikke med smiger, hun har en misjon med sin kunst, og hun blir fort klar over at disse kunstsamlerne er mer opptatt av markedsverdien til hennes kunstverk – og den moralske frikjøpelsen de representerer for dem – enn lidelsen som motiverer kunsten. Det er som Charles og Eric ikke klarer å beherske sitt eget språk, det renner over av dulgte hentydninger til en rasisme de ikke vil vedkjenne seg. Deres politiske perspektiver avsløres som sørgelig utdaterte og ute av takt med hverdagen til dem de søker å alliere seg med. Hele tiden mens vertinnen Virginias tafatte ønske henger over bordet: Kan vi ikke bare være venner?

Men det skal ikke være lett å bli venner med noen hvis livsvilkår du ikke har følt på kroppen selv. Charlottes frustrasjon kommer til slutt til overflaten, etter at Charles har prist et kunstverks potensial for «å sette problemer under debatt»: «Å få ei vond kjensle av å sjå på svarte linjer omkring eit kvitt tomrom kjem ikkje i nærleiken av kjensla av å være redd fordi ein veit ein kan bli drepen berre fordi ein er svart.»

Bare uforsiktig?

Både Det kvite kortet og Medborgar er bøker som eksponerer den dannede liberale nordamerikanske middelklassen der den minst av alt ønsker å bli sett. Medborgar er en detaljstudie i det afroamerikanske individets opplevelse av å bli redusert til hudfarge i hverdagen gjennom ordvalører, forsnakkelser og forvekslinger. Mine egne internaliserte kvitmannsidiotier blir også eksponert i møte med teksten og ikke sjeldent blir det skikkelig ubehagelig. Helt motsatt ser jeg at Medborgar vekker gjenkjennelse hos alle som på grunn av hudfarge blir gjenstand for denne dempede og gnagende aggresjonen, enten det er synet av knoker som umerkelig strammer seg rundt et veskehåndtak i nabosetet på bussen eller noen som tar seg retten å fingre med håret ditt.

Men er ikke dette bare vanlig uforsiktighet da, har jeg forsøkt å stille meg på utsiden og tenke. Det er da slutt på slaveri, lynsjing og segregering, alle har fått rett til utdannelse?

Hvor problemet ligger

Men i kommentarfeltene koker det fortsatt av hvit forurettelse over «alt det ikke lenger er lov å si». Samme sted blir det skamløst hevdet at det er overfølsomt og kravstort av brune folk å ønske seg plaster som ikke avviker fra hudtonen mer enn sårene selv. Og pinlighetene som Rankine lyssetter slutter ikke der. Gjentatte ganger skildrer Rankine opptrinn der hun blir påminnet om at rasismen mot svarte fortsatt gjøres til et problem som svarte har, får eller pådrar seg, og dette til tross for at det åpenbart er de hvite selv som har et moralsk og medmenneskelig problem, siden rasismen så uhindret kan gli over leppene til individer som tror de har lutret den fra sitt hjerte.

Hvit vrangforestilling

I dette samsvarer Rankines prosjekt med den evig aktuelle James Baldwins kjernespørsmål – som vi fortsatt strever med å få svart ordentlig på en mannsalder senere – hva er det med kvitinger som gjør at de har behov for å holde oss i dette utenforskapet? Hva er det med deres politikk, humanisme, religion og moral som rettferdiggjør dette konstante forsøket på å gjøre oss til noe annet enn fullverdige mennesker?

Og gjennom å snu oppmerksomheten fra det svarte offeret til den hvite utøveren oppstår det en destabilisering av rasismens perspektiv: Hvithet er problemet som stenger de hvite inn i sin egen vrangforestilling, der de figurerer som norm, herskerklasse og verdenssamaritan. Slik gjør de hvite alle som ureflektert identifiserer seg med sin hvithet til et blinde, bortskjemte og selvtilstrekkelige individer som ikke klarer å la være å slendrianmessig forminske sine medmennesker over en lav sko.

Og det er akkurat derfor Claudia Rankines arbeider burde bli folkelesning. Det kvite kortet er svar til alle som ønsker seg et realistisk og politisk aktuelt teater, dette er flerstemmighet i sitt enkleste og tydeligste aspekt, skreddersydd for å belyse et problem som alle vet at alle har: sprikende sosiale posisjoner som ikke klarer å møtes i den ytre virkeligheten, men som kan bringes sammen i ett etterlengtet overblikk, i teaterets rom.

LES OGSÅ:

Sofi Oksanen i intervju: – Jeg er ikke mot surrogati og eggdonasjon. Jeg er imot at mennesker blir utnyttet

---

Det kvite kortet

  • Skuespill
  • Claudia Rankine
  • Samlaget

---

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Bøker