Bøker

Kan du skrive uten å stille deg utenfor det vesentlige?

Homers Odysseen, Det nye testamentet og Emmanuel Carrères utforsker det samme bildet på gjenkjennelse og tilhørighet.

Det er noe med fotvasken. Situasjonen der føttene er eksponert, det er intimt, kanskje vanskelig å ta imot fra en annen, hvorfor skulle noen andre vaske ­føttene mine? Allikevel er ikke handlingen av privat karakter, tvert imot har den med tilhørighet å gjøre: I islam er fotvasken en del av forberedelsene til bønn og i kristendommen er den tegnet på hva Jesus sier vi skylder hverandre.

Problemet

I Homers Odysseen fra rundt 700-tallet før Kristus, er det en scene der helten Odyssevs har vendt hjem til Ithaka, men enda vet ingen hvem han er. En gammel kvinne vasker føttene til den fremmede, uten anelse om at mannen er barnet hun engang ammet.

I romanen Riket, skrevet av Emmanuel Carrère (les ­intervju her), deltar forfatteren på en retreat sammen med mennesker med funksjonsnedsettelse. De vasker hverandres føtter.

Carrère oppsøker retreaten fordi en leser har foreslått fotvasken som løsningen på et problem: At livet er urettferdig og menneskene forskjellige. Kristendommen forsøker ifølge Carrère å håndtere dette problemet ved å si at ting vil snus på hodet i himmelriket: De første blir de siste og de minste blir de største. Et alternativ løsning henter Carrère fra en buddhistisk sutra: «Det mennesket som mener det står over, under eller til og med likt med et annet menneske, forstår ikke virkeligheten.»

Leseren som skriver til Carrère, tilbyr ham en tredje vei. Hun mener vi ser løsningen når vi titter ned i bunnen av vaske­vannsfatet der vi nettopp har fått vasket føttene våre og vasket føttene til noen andre.

Dette problemet som har med etikk å gjøre, er også et ­problem enhver forfatter blir konfrontert med, så vel som enhver politiker: Hvor forteller du fra, og hvordan snakke sant når vilkårene til menneskene er forskjellige?

På siden

Søren Kierkegaard sier at «alt han har objektivt sett er uvisshet», og i romanen nærmer Carrère seg dette problemet når han skal skrive om kristendommen. På slutten­ av boka plages forfatteren av en liten tanke bak i hodet: At han har gått utenom det vesentlige.

«(...) same kor kunnskapsrik eg var, same kor seriøs, same kor nøyen, så var eg heilt på sida. Problemet er sjølvsagt at når du kjem borti dei spørsmåla der, ville den einaste ­måten å ikkje bli verande heilt på sida på, vere å vippe over på truas side – men det ville eg ikkje, eg vil det framleis ikkje.»

Gjenkjennelse

Jeg oppfatter Carrère som en forfatter som ønsker å stå med en fot på innsiden av det han skriver om, en annen på utsiden. Det er en sympatisk posisjon å ta som forfatter. I fotvaskscenen i Riket er det imidlertid som om både den kritiske distansen og det subjektivt begrensede blikket til Carrère overskrides. Posisjonen han har som forteller er her både intim og blottstilt, vist fram. Og som hos både Homer og i Bibelen, handler fotvasken om gjen­kjennelse. Gjenkjennelse forutsetter en form for tilhørighet. I fotvasken Carrère beskriver, blir forfatteren både en som forteller og en det fortelles om – ikke som selvframstilling, men som en person overgitt de andre.

LES OGSÅ:

Gunnar Wærness anmelder Jørn H. Sværens siste bok: – Den viser fram hulrommene i historien

---

Fakta:

---

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Bøker