Bøker

Hvordan være både mor og menneske?

Heidi Furres roman Dyret handler om å være gravid. ­Det er ikke ­navlestrengbeskuende, men et samfunnsanliggende.

Ei 26-årig ung kvinne med to bachelorgrader jobber som vikar i ei kantine når hun uventa finner ut at hun har blitt gravid. Selv om hun er satt ut, begynner hun raskt å innrette seg etter den plutselige omveltninga. Hun flytter ut av kollektivet og inn med kjæresten, og forsøker å innstille seg på at hun tre årstider fram i tid skal bli mor.

Heidi Furre har uttalt at hun med romanen Dyret har forsøkt å skrive den boka hun selv savna da hun blei gravid første gang. For på tross av at det å bære fram et menneske er en uhyrlig vanlig erfaring, er det gjennom litteraturhistoria skrevet overraskende lite om. Furre skriver: «Det er som å leike kviskreleiken, ­informasjonen vrenger og endrar seg før han når meg.» Den førstegangsgravide fortelleren oppdager og går i rette med mangelen på ærlige og gode framstillinger av det å bære fram, føde og fostre opp et barn. For har kulturhistoria bare jomfru ­Maria og yndige helgener å tilby? Alternativet til å overse synes å ha vært å idyllisere.

Det mannlige blikket

Slik er prosjektet som ligger til grunn for Dyret tydelig: Gjennom ­romanen ønsker Furre å synliggjøre det som, litterært sett, har vært et nesten usynlig arbeid. Sam­tidig formulerer romanen også et tydelig ønske om å gå i rette med den mannlige normen som styrer i samfunnet, og som fortelleren oppdager at også har styrt hennes eget blikk på gravide og mødre – ja, også på hennes egen kropp. Kan graviditeten være den første genuint feminine erfaringa hun gjør seg? Fortelleren oppdager hvordan gravide på film gjerne bare har denne funksjonen: Å være gravid, som om de ikke lenger er en egen person. I forlengelse av dette blir fortelleren klar over at hun (i barndommen) har sett på mødre på samme måte, og hun kommer til å lure: Hvordan kan hun være både mor og sitt eget menneske?

Kropp og ensomhet

Som gravid opplever fortelleren at kroppen setter sterkere føringer for livet: «Før hadde eg ein kropp, eg kunne styre han, bruke han og kontrollere han. No er eg ein kropp, han styrar meg. Eg er berre ein passa­sjer.» Som leser har jeg tidvis vridd meg smått i ubehag over å lese om «den brukte kroppen, bandasjert og iført bleie». Dette er en stor styrke­ ved boka: Graviditeten blir skildra som den ­fysiske erfaringa den er.

I Furres framstilling framstår også graviditeten som ei tydelig ensom erfaring. Venninna hun tidligere bodde sammen med, forsvinner gradvis ut av livet hennes. Furres forteller registrerer dette, men unnlater å diskutere det, slik hun ­ellers grubler over både kroppens endringer og samfunnets forventninger. Det hadde­ vært interessant om Furre hadde gått tydeligere inn i graviditetens sosiale følger.

Samfunnsmessig navle

Likevel opplever jeg at Furre skriver både undersøkende, indig­nert, engasjert og hverdagslig om hvordan graviditeten arter seg. Boka er bygd opp av korte kapitler titulert med graviditetsukenummer, en form som bærer boka godt, da leseren slik tydelig får følge fortellerens stadige forandringer. Språket er lettbeint og enkelt, men kunne med fordel vært mer utprøvende. Refleksjonene er på samme måte også noe varierende, men ofte svært gode.

Det har blitt påpekt at det har gått en graviditetsbølge gjennom årets bokhøst, noe Endre Ruset i Dagbladet har kalt en navlestrengbeskuende tendens.­ Denne kategoriseringa­ opplever jeg at har lite for seg. Furres Dyret viser hvordan de kroppslige, private erfaringene ei kvinne gjør seg når hun er gravid, langt ifra bare er navlestrengbeskuende, men hele tida også samfunnsmessige. Slik sett er romanen også politisk. Alt i alt er Dyret ei godt gjennomført bok som lykkes i det den setter seg fore.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Bøker