Arven etter Bjerkrheim: Hvor ble det av den vanlige kristne sangen?

I disse dager sitter jeg, i likhet med mange andre i landbrukskommunen Aurskog-Høland, i førerhytta på en skurtresker. Det ser forresten ut til å bli et veldig bra kornår. Når jeg stopper maskineriet på den gamle, gule Sampoen og åpner døra og går ut på den lille plattformen på siden av treskeren og ser meg rundt, er sanseinntrykkene nesten for sterke til å ta inn, det jeg ser, nesten for pent: Til høyre den gamle traséen til den nedlagte smalsporede jernbanen Urskog-Hølandsbanen, også kalt «Tertitten» i slak bue langs jordet. Himmelen knallblå over de ferdigtreskede, sterkt okergule flatene av stubbhalm, lukten svimlende.

Jeg har en kamerat her ute som sier at det fantastiske, det utrolige, er jo at det finnes en verden, og at den er så rik. Og, ja, det er faktisk så man griper etter noe å synge inni seg til takk.

Hølandsdikteren

Aurskog-Høland har i dag flere forfattere, som enten bor i kommunen eller som kommer herfra og senere har flyttet. Kommunen gir forresten katta i å profilere seg på det, så det er et fint sted å trekke seg tilbake og unngå oppmerksomhet, om det er det man vil. Uansett, i min barndom fantes det bare én. Han het Trygve Bjerkrheim, og hadde, som mange vil vite, en stor litterær produksjon med kristent innhold. Av 15.000 dikt ble 1.200 tonesatt. Noen sier til og med at han satt på Hølandsbussen på vei til og fra Oslo og diktet.

I fjor ble Bjerkrheim viet mye oppmerksomhet i denne avisa i forbindelse med utgivelsen av sangboka Himmelbru, og diktningen hans ble kommentert og satt i perspektiv fra flere ulike hold, både akademisk og lavkirkelig. Mange av Bjerkrheim-sangene tilhører det vi kunne kalle den kristne sangskatten. De mest kjente er vel «Det Er Makt i De Foldede hender», «Det Er Nok Det Som Jesus Gjorde» og «Han Tek Ikkje Glansen av Livet». Svært mange mennesker i det lavkirkelige kristen-Norge har kunnet møtes i fellessang av denne typen sanger.

LES OGSÅ: Konsertfilmen Amazing Grace er et gudsbevis godt som noe.

Sangklimaet

Bjerkrheim er underrepresentert i salmeboka til Den norske kirke, og begrunnelsene som ofte gis når hans posisjon nedvurderes litterært, er gjerne knyttet til hans enkle bilder, tradisjonelle form og forkynnende tone. Det er greit for meg. Men jeg vil gjerne snu det på hodet: Hvor er det som burde ha vært en strøm av nye sanger, beregnet på fellessang blant kristne? Ikke av den typen som søker seg mot high brow-kultur, ikke den man må kjøpe billett til for å høre, anført av flinkt artisteri eller personlige tolkninger, men den som med fordel nettopp kan være sett litt ned på utenfra, «den andre musikken», den som består av bare enkel, slitesterk brukssang. Når kom det sist en ny slik en? Er det ikke klima for slikt?

«Du sitter på tronen, Du sitter på tronen, Du sitter på tronen». Slik kan den moderne stadion-pop/rock-lovsangstilen som dominerer mange frikirkesammenhenger holde det gående i 20 minutter pluss. Stilen har spredt seg som Espresso House-kjeden i norske byer i store deler av det lavkirkelige, om enn kanskje ikke så mye Bjerkrheim-segmentet. Men i en gammel Sampo, varm i hodet fordi vifta har konka ut og med kornstøv langt nedover ryggen, føler jeg behov for lovsangslinjer som knytter seg til det jeg ser rundt meg, og denne stilen gir meg ingen hjelp til slikt (sånn rent bortsett fra at jeg ikke orker selve musikken). Det finnes ikke ett eneste virksomt språklig bilde i den som er knyttet til sanselighet, erfaring og verden, ikke ett sitat til skurtreskertrappa.

LES OGSÅ: – Trygve Bjerkrheims sanger ligger bønnen nær. Han hadde en varhet for hjerteslaget blant vanlige mennesker.

Markise

Trygve Bjerkrheims diktsamlinger er ikke så vanskelige å finne i gjenbruksbutikker og på loppemarkeder. En tittel i en jeg fant er «So Tek Eg Markisen Min Ned For i År». Diktet forteller om slikt som at markisen ble rullet ut om våren og om bruksslitasjen på stoffet, før en bro ut av det hverdagslige til slutt sier at det går mot livshøsten og at Herren kanskje snart ruller ens egen markise inn. Nå er ikke dette en sang, men likevel et eksempel på hvor konkrete Bjerkrheim-tekstene kan være, og at de på ett eller annet vis er knyttet til at det finnes en verden. De er jordet i den, i Hølandslandskap, årstider og dagligdagse hendelser.

For det utrolige er jo tross alt at det finnes en verden, og at den er så rik. Det er klart, begynner man å nærme seg de åndsforlatte områdene opp mot Aurskog eller Blaker, kan man jo… neida.

De gamle tekstene og melodiene vil selvsagt leve lenge ennå. Jeg kan fortsatt blande ei linje eller tre inn i sangen fra reimene i treskeverket selv disse dagene. Og kanskje det er nettopp dét jeg må gjøre, hvis vi, i alle fall i frikirkesammenheng, for tiden står inne i det jeg opplever som en parentes i tilbedelsesmusikkens historie: den som ikke passerer vår opplevelse av verden og meningen vi finner i den.