Arnold Eidslott fyller 90 år

Gyldendal forlag har alliert seg med familien, og utgir en bok med dikt som er valg ut av sønnen Guttorm og sønnesønnen Eivind Eidslott. Sistnevnte er redaktør for boka Et bål på tundraen – Arnold Eidslotts dikt i utvalg. Litteraturprofessor Jan Inge Sørbø har skrevet en introduksjon til forfatterskapet.

- Vi håper boka kan være en liten døråpner inn til min farfars forfatterskap, sier Eivind Eidslott som har skrevet et avsluttende kapitel med tittelen «Min farfar poeten».

SE VIDEO: – Lykken sitter ikke i beina, sier prest Katrine Bråtane som er lam fra nakken og ned

Dro til sjøs

Sønnen Guttorm Eidslott peker I sin artikkel på at faren ikke kom fra noen litterær familie. Han dro til sjøs, og skolegang ble det lite av. Sønnen husker fra barndommen at det ikke var mye oppmerksomhet om farens diktning. Det ble et vendepunkt da den danske avisa Berlingske Tidende kom til tunet I 1964. Og det vakte oppsikt i 1980 da den danske litteraturkjenneren Poul Borum rangerte faren blant de beste lyrikerne i Norge.

Vinden

Professor Jan Inge Sørebø som underviser i norsk ved Høgskulen i Volda, har en doktorgrad på Arnold Eidslotts diktning. I sin introduksjon til forfatterskapet skriver han om den enorme vidden i Eidslotts dikt, både i kontinent og tid. Over det hele kjenner Sørebø «alltid pusten – vinden – frå Genesis, opphavet, som framleis bles liv i blodet og galaksane».

Om det også er dybde og høyde i Eidslotts dikt, er det for Sørebø kanskje dybden som gjør sterkest inntrykk. «Det er ikkje av eventyrlyst eller erobrartrong han stig ned i den nedre verda, det av tung nødvende (-) for å måle alt med lysets stav», skriver Sørebø. «Kor skal ein lytte etter Gud, om ikkje over slagmarkene?»

LES OGSÅ: Noas ark krasjet i kystvaktskipet i Oslo

Ikon av håp

Startpunktet for Eidslotts lyrikk er «ei verd der det gode ikkje lenger er sjølvsagt eller triumferande. Det viser seg som glimt av godhet, i brødet, i blomstene, i håndtrykket. Men så kan det bli feia over ende av blind vondskap.»

Sørebø kaller det små ikoner av håp det Eidslott bringer til torgs.

«Det er eit stort mørke i Eidslotts dikt; og stemma hans kan klinga frå eit lågt punkt i tilværet. Men det er dikt som alltid peikar mot lyset, det er dikt som lyfter. Dei har lyfte-evne, som Olav Aukrust ein gong formulerte det. Når dei skriv om mørke, er dei alltid på veg ut frå mørket. Stemma har autoritet, fordi den talar ut frå erfaring. Og erfaringa går alltid frå mørke til lys. Det snur, nederst i Eidslotts dikt.»

Følg Vårt Land på Facebook og Twitter!