Voldskritikk, innenfra

Denne boken er en kvalitativ kartlegging av hva 90 unge norske muslimer faktisk tror på (18–32 år, spredning i bakgrunn, nasjonalitet, etnisitet, konservativ versus liberal). Det finnes mye kunnskap om islamsk teologi, muslimske organisasjoner og hva muslimske lærde mener. De syv forfatterne vil derfor grave andre steder, i jakten på islamsk tro. De vil ned et par etasjer, til grunnplanet, og er ikke interessert i å forstå islam løsrevet fra praktiserende muslimer. Dette er et godt deskriptivt grep: Når man kartlegger hva informantene tror på, er det langt enklere å styre unna unyanserte feilgrep som oppstår når man skal bestemme hva som er «riktig» og «feil» islam. Dessuten: En egentlig, opprinnelig eller autentisk islam, eller kristendom for den saks skyld, finnes ikke, i ren essens. Religion er ikke slik. Religion er et mangfold av hellige ­tekster, personlige erfaringer, autoritets­hierarkier, fortolkninger, fortellinger og riter.

Ikke religionskritikk

Forfatterne har ikke skrevet­ en religionskritisk bok, ønsker ikke å dyrke fram «en moderat islam». Målet er kun å beskrive hvordan unge norske muslimer beskriver troen sin, og undersøke hva informantene selv mener er viktig. Det åpner opp for en rekke viktige forskningsspørsmål: Hva preger unge, norske muslimers tro, hvordan preges hverdagen av troen deres, hvor henter de kunnskap fra, hvilke autoriteter holder de seg med, hva tenker de om voldelig jihadisme og ekstreme organisasjoner?

Lappeteppe

Forfatterne sitter igjen med et lappe­teppe. Og leseren får se summen av det disse 90 muslimene tror på, akkurat nå. ­Funnene er ikke overraskende, men likevel interessante, og varierer fra muslimenes syn på Allah, dommedag og Koranen, tanker om det å tro, refleksjoner rundt islamske dogmer, ritualer og plikter, hva de anser som gode kilder og muslimske autoriteter og hvordan de forstår de ulike islamske trosretningene. Grepet er pluralistisk, vi får et kor av stemmer med et stort repertoar av fortellinger, tolkninger, følelser og tanker. Ofte er det store nyanser og motsetninger, ikke bare informant­ene imellom, men også i en og samme troende.

Gode oppsummeringer

Resultatet av dette mangfoldige koret kan kanskje høres forvirr­ende ut, men forskerne avslutter hvert kapittel­ med gode oppsummeringer der de forsøker å trekke ut noen generaliserende trekk ved ­informantenes fortellinger. Forfatterne ser tydelig at sekulariseringen har satt sitt preg på de unge muslimenes troshverdag: Troen individualiseres og tilpasses et sekulært samfunn, den religiøse praksisen privatiseres. Dermed oppløses tradisjonsbunden lojalitet til en imam, en lovskole, en trosretning eller andre lærde. Og informantene er stolte av det norske demo­kratiet. Flere av dem henter sine argumenter fra hverdagsfornuft, koblet med det de mener er god moral i Koranen.

Allmennmenneskelig

Det som kjennetegner den moralen de trekker ut av Koranen er at den er allmennmenneskelig, og at det nettopp er den troende selv som trekker den ut, ikke en autorisert imam. Flere steder argumenterer informantene individualistisk, som «slik jeg ser det», «det er nå min mening» og «alle har rett til å tro hva de vil.» De er dermed svært skeptiske til de som hevder at det finnes guddommelige sannheter som gjelder for alle mennesker, og har ingen forståelse for de som hevder at det finnes bare én riktig versjon av islam.

Derfor er særlig de tre siste kapitlene interessante, hvor vi får informantenes tanker om jihadisme og voldelig ekstremisme. Kort fortalt: Informantene tåler dårlig muslimer som vier livet sitt til terrorisme og vold. Her får forskerne fram at det drives et kontinuerlig, daglig motstandsarbeid blant unge norske muslimer, mot voldelige fortolkninger av islam.

Islams omdømme

De fleste informantene ­mener at islams omdømme ødelegges av en liten gruppe som de selv ikke engang regner som rettmessige muslimer. Forskerne argumenterer godt for at de alternative ideene om islam, som informantene har bidratt med, er langt mer ­effektfulle i forebyggingen mot ekstremisme enn det politi, kommune eller andre offentlige instanser kan bidra med. Statlige kampanjer og motforestillinger vil aldri ha samme effekt som kritikk og hverdagsmotstand fra andre muslimer, i vennegjengen, rundt middagsbordet, på gatehjørnene og kafeer. Og informantene begrunner kritikken av volden med islamsk tankegods. Det er et tankekors at den viktigste, norske motstanden mot jihadisme og ­ekstremisme kan vise seg å komme innenfra, fra medmuslimer og den islamske trostradisjonen.

Denne viktige boken kan dermed korrigere både høyreekstremistenes svartmaling av muslimer og islamsk tro, og venstresidens generelle skepsis til religion.