Vivian Gornicks New York-memoar er både stor livskunst og skrivekunst

Alltid freidig når du går. Vi vandrer med freidig mot. Er dette selve konformitetens vandre­sanger? I frisk natur, med lett sinn, for er ikke dette veien Gud tør kjenne? Slik er – overfladisk sett – i alle fall assosiasjonene mine.

Da er det en ganske annen vandrer vi møter i Vivian Gornicks (født 1935) traskelitteratur. Hun er oppvokst og boende i New York og har ikke romantisk-friske anorakk-turmål for øye, men heller det urbane fellesskapet som finnes i det stadig skiftende byrommet. I tillegg – med to havarerte ekteskap på samvittigheta – er hun glødende ikke-konvensjonell.

Stive ekteskapsklær

Eller som vennen Leonard sier det når han ser tilbake på Gornicks ekteskapsforsøk:

«For femti år siden trådte du inn i et skap merket ‘ekteskap’. I dette skapet var det to sett med klær, så stive at de stod av seg selv. Kvinnen gikk inn i en kjole kalt ‘kone’, og mannen gikk inn i en dress kalt ‘ektemann’. Og det var det. De forsvant inni klærne. I dag består vi ikke prøven. Vi står her nakne. Det er det hele.»

Gornick, og den feminstiske­ bevegelsen med henne, verken ønska eller kunne finne seg til rette i dette konforme. Inntil i fjor var hun et mer eller mindre ukjent navn her til lands. Da kom memoaren Heftige­ bånd i Johanne Fronth-Nygrens oversettelse. Denne boka, som opprinnelig er fra 1987, skildrer oppvekst og unge år i «landsbyen» Bronx.

I årets utgivelse, memoarene Den odde kvinnen og byen (orig. 2015) spankulerer hun like mye omkring. Hun slumper til å overvære det ene her og det andre der, isper det minner og tanker, denne gangen hovedsakelig fra det voksne livet sitt. Formmessig er boka bygd opp av korte og lengre inntrykk og tanker, ofte presentert som lommerusk fra ymse rusleturer. Slik portretterer hun hvordan hun har levd som ei odd kvinne.

Odd

Hva er det odde? Jo, det som stikker seg ut, er annerledes, eller til og med en «person som i lek blir igjen når de andre går parvis sammen», sier ei ordbok. I ei tid hvor det var forventa at menneskene to og to ryddig ­organiserte seg parvis i dette som kalles ekteskap – er det ikke slik ennå, mer eller mindre? – opp­lever Gornick seg som motstrøms, upassende, eller altså odd.

Å kalle noe konformt kan være like kategorisk som det opplevde konformitetspresset. Når Gornick ser tilbake, mener hun da også at hun selv og de andre 70-tallsfeministene var «primitive anarkister» i sine absolutte resonnementer. For livet har gitt henne et stort gap – nei, ei kløft, retter hun det til – mellom teori og praksis.

Dette er kanskje den største gleden ved å lese Gornick: at hun er så godt som fri for konsekvens og prinsipprytteri. Like fullt er memoarene hennes en god korreks til samfunnets stadige konformitetsimpuls.

Livskunst

Gornicks blikk faller minst like ofte på det trivielle som på de større emnene «meninga med livet» og «hvem er jeg». Og som vandringa ikke har noen fjelltopp å bestige, ikke noe bestemt mål å nå fram til, framstår Gornicks refleksjoner som nedslag i et liv som bare blir, og som stoler på at alle de banale inntrykka livet består av, er vel verdt både oppmerksomhet og undring. Dette er litteratur jeg får umåtelig lyst til å anvende på livet. For Den odde kvinnen og byen slår meg som både stor skrivekunst og livskunst.

Trass

Hva slags vandrer er så Gornick? Jeg opplever henne som en vandrer med trassig mot. Men ikke bare. Hun er like mye en vandrer som skriver med varme og vidd om byen, livet, og ikke minst vennskapet, som også kan gi uvurderlige sparringspartnere og vitner i livet.

---

Bok: Memoar

• Den odde kvinnen og byen
• Vivian Gornick
• Oversatt av Johanne Fronth-Nygren
• Forlaget Oktober
• 160 sider

---