Vivaldi midt i tiden

Overskuddet, den melankolske skjønnheten i de langsomme satsene, det entusiastiske og energimagasinerende, det duvende som utfordrer bølgene i Venezias kanaler – «den røde prest», som han ble kalt, rød fordi han hadde rødt hår og prest fordi han var prest. Etter hvert hadde han nok med å skrive ned sine fire/fem hundre konserter og en kirkemusikk som gjør troen lettere å forstå. Han ventet ikke på tonene, de kom i en fart så han under prekenen flere ganger måtte ned av prekestolen og skrive dem ned. Det er til å skjønne han måtte fraskrive seg presteembetet.

Sitter stille

På 1950-tallet var Antonio Vivaldi (1678 -1741) foreløpig ukjent, nå, i vår tid, som i sin, er han en av de mest populære og mest spilte av alle komponister. Han gjør oss godt. Og han åpner kroppen på en måte som gir velvære, pluss at han utfordrer oss (som sitter stille mens vi hører). Vi tror vi vet hva tiden er, for vi lever jo i den. Vivaldi vet mer om tiden enn oss, det handler om å pusse den blank så den åpner seg. Blant enkelte blir Vivaldi betraktet som «lettvint». Slik er det ikke, jeg møtte en musiker i et av de mest berømte symfoniorkestrene i Europa, som han sa: Jeg elsker Vivaldi!

Elskes frem

Gjør for all del vel i å lytte til en forrykende vakker innspilling i innovervendt glede og italienske musikere i elitklassen, inkludert en av dagens mest anerkjente kontratenorer, Franco Fasioli. Visst er ikke Vivaldis Gloria i D dur av særlig komplisert natur, men her lokkes mysteriet «glede» frem. Derimot Nisi Dominus (Hvis ikke Gud bygger huset, bygges det forgjeves) – det spilles og synges med desperat kraft og vuggende skjønnhet – ikke et «påbud», men det elskes frem i en dynamikk som enhver skuespiller ville stått på tå for. Fasiolis «androgyne» stemme kommer fra en annen verden, og så gjør den ikke det likevel.

Årstidene

Jeg har telt etter, det finnes 69 innspillinger av Vivaldis Årstidene på markedet – de fleste er flate, kun til utvortes bruk. Den nye, ledet av barokkfiolinisten Rachel Podger, har fått enorm oppmerksomhet blant utenlandske kritikere i det siste. Den er alt annet enn «italiensk», der italienerne (som ovenfor) dyrker sødmen, stiller Podger og Brecon Baroque med sterke kontraster, litt kantete til tider, men i alle fall med en enorm energi, fuglene har knapt sunget viltrere enn her, i Våren. Og tordenen heller ikke buldret heftigere. Alt suverent, her kommer det an på lynnet som hører.

LES OGSÅ:

• Ennio Morricone er død

• Solistkorets Berio-innspilling er vakker og urovekkende

• Eldbjørg Hemsings smellvakre melankolske tolkning

---

Fakta:

---