Teater

Visuell fest som ikke fester seg

Visuelt balanserer Mare det vakre med det marerittaktige så det er en forvirrende fryd. Men forestillingen mangler tyngdepunkt.

Det er blitt en mer eller mindre kjent sak at de antikke, greske skulpturene ikke var hvite. Tvert imot var de malt i ganske livlige, for ikke å si corny, farger, som forsvant med tidens tann. Det er ganske morsomt å tenke på at en god del av de antikke idealene renessansekunstnerne ville gjenføde, hadde utgangspunkt i en misforståelse. Så mye for enkel eleganse og stoisk ro.

Selv om dette ikke er noe som nevnes i Lisa Lies oppsetning Mare på Det norske teatret, preges forestillingen av en lignende ironi. Det lekes med fortid og nåtid, virkelighet og fiksjon, alvor og absurditet. Det edle og ærefryktige trekkes ned, mens det banale og idiotiske svøpes i forseggjorte gevanter og dekoreres med bugnende blomsteroppsetninger.

Barnemordersken

Forestillingen kombinerer bruddstykker fra Evripides antikke drama om Medea, med en større mytologisk sammenheng der fortellingen inngår. I tillegg er det tatt inn en hel del elementer fra nyere tid. Vi møter for eksempel Magda Goebbels, som i likhet med Medea tok livet av sine egne barn.

For Medea er drapene en hevn over Jason, barnas far. Hun elsker barna sine, men vet at det er på denne måten hun kan påføre Jason mest mulig smerte. Magda Goebbels tok på sin side livet av seks barn nede i Førerbunkeren. En verden uten Føreren og nasjonalsosialismen var for henne ikke verdt å leve i.

Rom i rom

Scenen er en slags gresk agora, en byplass innrammet av runde buer. Skuespillerne er kledd i lange, løse kjoler og har glinsende parykker i ulike farger: blått, oransje, brunt. Koloritten på rekvisitter og kostymer balanserer mellom det intenst vakre, og det marerittaktige, grelle. Hatten av for scenograf og kostymedesigner Maja Nilsen. For meg er denne visuelle, estetiske opplevelsen det som sitter sterkest igjen etter forestillingen. Mange andre elementer kunne vært byttet ut, uten at det ville hatt så mye å si.

Det performative og absurde, i møte med det lyriske og eksistensielle, kjennetegner Lisa Lies registil. Det er flott at en institusjon som Det Norske Teatret tar inn en såpass eksperimentell og egenartet scenekunstner. Det som gjør Mare til en spennende forestilling, er de mange lagene av ironi. Den oppleves som ulike rom vi kommer inn i, søylehaller som viser inn til stadig nye rom. Men dette gjør også at forestillingen ikke helt får feste i meg.

Sett utenfra

Jeg skal prøve å være mer konkret: Rammen for forestillingen er en slags festival for dyp sorg, der blant annet Medea, hennes eksmann Jason, hans nye kone Glauke, og verdens første teaterkritiker, fløytespilleren Pan, deltar. For å underholde seg selv, hverandre og oss, setter de opp et lite skuespill, både i slutten og begynnelsen av forestillingen. Først forteller de historien om Tisifone, som sendes vekk fordi hun i sin skjønnhet truer med å stjele glansen fra halvsøsteren sin. Til slutt setter de opp fortellingen om Medea, altså tragedien om dem selv, omdannet til fiksjon.

Det finnes altså skuespill i skuespillet, fiksjon i fiksjonen. Den eneste gangen smerten og alvoret får et tilnærmet rent eller inderlig uttrykk i forestillingen, er når Kjersti Aas Stenby spiller Medea, mens den «egentlige» Medea, spilt av Renate Reinsve, blir tvunget til å se seg selv utenfra. I Stensbys monolog får vi se en mors sorg og desperasjon. Men dette er jo bare et skuespill, og vi kan vi ikke ta inderligheten hennes på alvor, likevel. Slik synliggjør forestillingen hvordan vi som mennesker kan være tilskuere til våre egne følelser, uten å ta dem inn over oss. Vi som betrakter oppsetningen på Det Norske Teateret, opplever noe av det samme.

Balanse eller brist

Meta-diemensjonen i Mare er finurlig, men i løpet av to timer virker den også ganske utmattende. De runde buene leder inn i stadig nye, tomme rom der karakterene beveger seg. Jeg savner noe som kunne skapt et slags tyngdepunkt. Et ærlighetens sukk et sted, eller en brist i den marerittaktige logikken, kanskje? Balansen finnes i scenografien og det visuelle, men mangler i det tekstlige og handlingsmessige.

Selv om den opphøyde, greske kunsten kanskje var mer ellevill og leken enn det Michelangelo skulle ha det til, var den like fult båret av sikre komposisjonsprinsipper. Jeg mener på ingen måte at Lisa Lie burde valgt en mer tradisjonell form. Men når hun henter inn det komiske, fargerike og absurde ved den antikke mytologien, skulle jeg ønske hun fant et eller annet å kontrastere det med.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Teater