Viser at ­forandring er mulig

Hva er det norske, egentlig? Eller det engelske? Hva særpreger et lands historie og folk?

Slike spørsmål dukker opp med jevne mellomrom. Problemet er bare at vi nesten alltid ender opp med det generelle. Vi ender opp med the usual ­suspects, store begivenheter og sentrale personer som allerede er skrevet inn i historiebøkene. Alle dem som aldri har utrettet noe stort – og alle de tingene som ikke passer inn i det store bildet – forblir glemt.

Sitter vi fast i denne syns­vinkelen blir vi fossiler, sier performance-kunstneren Bruce­ ­Lacey i Jeremy Dellers dokumentar, The Bruce Lacey Experience (2012). Når fortiden er en fossil stivner gjerne vårt blikk på oss selv og våre omgivelser i dette nu også.

Sprukkede fossiler

Klarer vi å kaste oss inn i eksperimentet­ vil kanskje noe av stivheten forsvinne,­ som Deller gjør, blant annet ved å gjøre om historiens ikoner til lekeplasser, som han gjorde da Stonehenge ble transformert til et hoppeslott, som vi kan se i filmen English Magic (2013). Kunstens oppgave er, ­mener han, å insistere på at ikke de store linjene må definere hvem vi er og har vært, men i stedet la oss fascinere – og leke oss med – skrudde detaljer og uvanlige skjebner.

Dermed vil fossilene «det norske» og «det engelske» kanskje sprekke opp slik at det blir mulig å sette sammen bitene på andre måter. Noen ganger er det sprekker­ der allerede, som ­fotografiet som danner utgangspunktet for filmen So Many Ways to Hurt You, The Life and Times of Adrian Street (2010). Street forlot en familie med gruve­arbeidere for å bli profesjonell bryter og transvestitt – og på fotografiet ser vi Street utkledd som en kvinne, langt nede i kullgruvene. To forskjellige verdener satt sammen i et spenningsfylt bilde. Ved å la to forskjellige historier som vanskelig kan forenes bryte sammen viser Deller at man kan være annerledes, leve annerledes, enn dine forgjengere har gjort det.

Kollektiv kraft

Deller er også opptatt av kraften som ligger i det kollektive eller, som Karl Marx formulerte det, evnen til å overta produksjonsmidlene. Det er akkurat det som skjer med House-kulturen på 80- og 90-tallet, hevder han i Everybody In The Place, An Incomplete History of Britain 1984–1992 (2018). Fremmedgjøring inntreffer jo når arbeidere ikke har oversikt over hva de produserer og hvor verdien av det som lages eies av noen andre enn arbeiderne selv, oftest sjefene, de som sitter med makten.

Med House-kulturen oppfinner arbeiderklassen et rom hvor de kan forme sitt eget liv, hva de skal gjøre og hvordan de skal gjøre det, helt utenfor bedriftsherrenes lange armer. Dans og musikk i forlatte fabrikkhaller blir en motstandsstrategi.

Deller peker på det kollektives råe kraft – en kraft som nok ikke alltid har noe politisk program, men som insisterer på sin egen tid, sitt eget rom, langt unna et samfunn som ellers defineres av arbeid, jevne døgnrytmer og nytte. Vi kunne se en lignende kraft i den arabiske våren og i Occupy-bevegelsen, hvor det først og fremst er folkets vilje til noe annet enn det bestående som blir synlig – framfor en bestemt politisk løsning på problemet.

Forandringens kraft

Alle trådene samles i Dellers fremragende Battle of Orgreave (2001), som dokumenterer en performance hvor gruveopprøret i Orgreave 17. juni, 1984, ble gjenoppført. Gruvearbeidere satte seg til motverge da Thatcher-regjeringen angrep arbeidernes rettigheter, noe som endte i en kjempemessig kamp mellom politiet og arbeiderne. Mange av dem som deltok i Dellers gjenoppføring var faktisk også med på det opprinnelige sammenstøtet.

Igjen er det mengdens kraft til å motsette seg politikkens krefter og historiens gang som står på spill; men denne gangen går Deller eksplisitt tilbake til en begivenhet som ikke er tilstrekkelig forstått. Hendelser som dette kan ikke gjenfortelles innenfor historiefortellingens store linjer, sier han, men må gjenoppleves, gjennomleves, på ny, for det er her forandringens kraft kommer til syne. Gruvearbeiderne bukket riktignok under for overmakten i 1984, men opprørets kraft er der fortsatt, som et eksempel på at man kan si «NEI». Deller gir nytt liv til denne impulsen.

Eksemplets makt

Dellers kunstnerskap kretser rundt engelsk historie og hva det engelske er, men fokuserer aldri på det generelle, på de store linjene. Det er de merkelige detaljene, de eksentriske menneskene, eller begivenhetene som ikke er tilstrekkelig forstått, vi får stifte bekjentskap med. Hans verker demonstrerer noe av det fineste kunst kan gi oss – nemlig eksempler på hvordan ting kan være annerledes. Noe lignende­ har skjedd her i landet også, blant annet i Trond Hugo Haugens gjenoppføring av Et riksportrett (etter Eidsvold 1814) (2014), som lagde en ny – mer samtidsorientert og kjønnsmessig og kulturelt sammensatt – versjon av Oscar Arnold Wergeland idealiserte portrett av ­mennene på Eidsvold da grunnloven ble skrevet, som i dag henger på Stortinget.

Bilder som dette og Dellers gjenoppføring henter frem en revne i historiens vev som minner om at ting aldri trenger å være som de er. Eller at vårt blikk på historien er noe satt. Det kan være et enkelt bilde som Adrian­ Streets stolte posering i kullgruvene som transvestitt eller det kan være kraften hos vanlige folk når de samler seg om å tenke annerledes, leve annerledes, enn dem som sitter med makten har bestemt.

Dermed minnes vi på at også vi – idag – har en makt det er altfor lett å minste av syne.