Virkelighetsteater

I desember 2000 dukket bildet av en anonym hjemløs opp i danske aviser. Helt uten hukommelse og identitetspapirer var Claus Nilsen på jakt etter noen som kunne fortelle hvem han var. Mannen var identisk med skuespilleren og forfatteren Claus Beck-Nielsen. Selviscenesettingen kulminerte med at han erklærte seg død i 2001. I tiden etterpå kalte han seg Das Beckwerck, Nielsen og Helge Bille Nielsen. Men først etter at han arrangerte sin egen begravelse med stort følge og egen prest på Assistentens kirkegård i 2010, ble han, etter eget utsagn, kvitt navnet Claus Beck-Nielsen.

I 2014 debuterte han som Madame Nielsen og hun har nå skrevet fire romaner. I avantgardistisk tradisjon iscenesetter kunstneren seg selv og gjør sitt et eget liv til et kunstverk. I 2015 mottok dette fenomenale multitalentet, denne grenseoverskridende kunstneren, Statens Kunstfonds hædersydelse.

New York, New York

Og kanskje startet livskunstverket her. I 1993 oppholdt Madame Nielsen seg i en periode i New York. The Monster beskriver en ung mann som nærer et intenst ønske om å være en del av et myteomspunnet avantgardistisk kunstnermiljø – The Wooster Group – en performancegruppe (som fortsatt er aktiv) og som holder til i The Performing Garage i Soho.

Gatelangs i metropolen, så å si pengelens og uten et sted å sove, minner han litt om vår egen klassiske helt i Hamsuns Sult, som også sirkler omkring i samme handlingsmønster. Han forsøker å slå gjennom som kunstner, mens han langsomt går i oppløsning. Men hovedpersonen i The Monster plages verken av fremmedgjøring eller tap av mening. Tvert imot. New York er som en kulisse han hjemmevant inntar. For han fremstår byen som et show som har kjørt for fulle hus i mange år. Og han vil spille med og være del av showet. Dette høres kanskje litt snodig ut, men han prøver både å unnslippe det som definerer, det som skaper betydning og mening, samtidig som han leter etter en ny måte å fremtre på, en ny selviscenesetting.

Burger med Warhol

Nesten som et svar på letingen plukker han med seg The Andy Warhol Diaries fra bokhandelen og vandrer omkring med den, som en hellig skrift. Han leser opp setninger fra boka som han lærer seg utenat og gjentar. Helt fascinerende vandrer han inn i Chinatown og her, hvor ingen forstår et kvekk amerikansk, gjennomspiller han en ikonisk scene som viser Andy Warhol som spiser en hamburger.

Scenen er hentet fra den danske forfatteren, filmskaperen og reporteren Jørgen Leths legendariske film: 66 scener fra Amerika (1982) – se den på YouTube. Det skjer ingenting i den scenen annet enn at Andy Warhol spiser en hamburger. Rent bortsett fra at den er veldig komisk, blir scenen meningsbærende på grunn av sammenhengen den opptrer i. Selvsagt blir scenen også ladet fordi Andy Warhol er verdenskjent skikkelse. I The Monster blir Madame Nielsens handlinger i Chinatown derimot meningsløse. Romanen er full av slike referanser til popkulturen og ikoniske rekvisitter fra Andy Warhols fabrikk som Campbells suppehermetikkbokser.

Surrealistisk

Om nettene holder hovedpersonen til i en leilighet der han ritualistisk deltar i et bisart grøsseraktig og grenseoverskridende show. Han henrettes i den elektriske stol (et installasjonsverk av Andy Warhol) mens en reproduksjon av Andy Warhols bilde Car Crash (1963) levendegjøres foran han. Om dagen er han til stede i The Garage som frivillig. Selv om han brenner etter å bli en av showet, blir han liksom aldri helt med. Vekslingen mellom dagen og natten er som mellom en surrealistisk tekst og en mer konkret virkelighetsbeskrivelse – nesten som et slags virkelighetsteater.

Flimrende tidsånd

Mønsteret gjentas mens han iakttar seg selv, iakttar andre, reflekterer og problematiserer begreper som nærvær, autentisitet, betydning og gjentakelse. På modernistisk vis slynger setningene seg over hele sider med flere innskudd og parenteser. Det er vanskelig for leseren å henge med på alle tankerekkene, fordi det nettopp er meningsløshet, tomhet og overflate som står på spill. I en virkelighet tømt for mening, oppstår betydning i måten noe fremstår på.

Med ikoniske skikkelser fra 90-tallet, som til stadighet dukker frem i tekststrømmen, etterlater romanen et inntrykk av en flimrende tidsånd og fanger en grøsseraktig stemning: Twin Peaks, Riget, Borges og Kafka. Men stemmen – den er hans egen, virkningsfull, sterk – som et sus fra den gang vi tålte litt lengre tankerekker.

Vår anmelder har lest The Monster på originalspråket.