Anmeldelser

Vinge og Müller i dårekisten

I Sentralbadet i Bergen har avant­gardistene Vinge og Müller bygd en ­katedral for fotballens helter. Hva det har med Peer Gynt å gjøre, forblir en gåte.

«Fælt og flott gjort. På en gang», skrev jeg etter regissør Vegard Vinge og scenograf Ida Müllers tolkning av Et dukkehjem i Stavanger i 2007. Det flotte var de fargerike kulissene og den samfunnskritiske vrien der fremmedgjøringen i familien Helmer førte til mangt et overgrep. Det fæle besto i usmakelige påfunn (av typen kjør kosteskaft opp i baken) som en maskert Vinge utsatte sin nakne kropp for.

Siden da har duoen laget ­furore på Festspillene i Bergen så vel som i Berlin for å markere avstand til institusjonsteatres ofte trauste oppsetninger.

Dyster bygning

I det gamle badet i Bergen domineres midten av scenegolvet, lagt over bassenget, av et dysterbrunt kirkebygg. I første akt får vi se de innvendig gylne veggene på to store videoskjermer, formidlet av ensemblets live-fotograf; i akt 3 inviteres vi til å gå inn og kikke selv.

Slik blir det klart at verktittelen Panini-BoysRoom peker mot klistremerkeselskapet Panini som gjennom tiår har forsynt fotballfans med heltebilder. I katedralen henger portretter av norske spillere som sensasjonelt slo England på Ullevål i 1981, men også spanske, franske og tyske stjerner. Her kan man, ifølge Vinges fortellerfigur, lukte på svetten til Karl Heinz Rummenicke, som var den en relikvie. Det er et lattervekkende påfunn.

Men Vinge/Müller fornekter seg ikke når det gjelder grovt formspråk. Kjønnsorganet strutter på fotballspillerdukken i kirkens sentrum; peniser dingler og avføring tyter ut av fotballheltenes bak der de er malt som svevende engler i kuppelen.

LES OGSÅ: Ni år etter «skandalen» vender duoen Vinge/Müller tilbake til Bergen.

Ambivalens

Nylig uttalte ­teaterkritiker Therese Bjørneboe til Vårt Land at Vinge/Müllers teaterestetikk åpner våre øyne for det politiske hos Ibsen. Det kunne bety at vi ved synet av fotballkatedralen skal få en skarp kritikk av korrupsjon på toppnivå i internasjonal fotball.

Men det tar mange timer før vi på videoskjerm får se parodierte fotballtopper sende rundt tykke seddelbunker. Da er jeg så utmattet av utagerende og blodige scener som har funnet sted underveis at avsløringen knapt gjør inntrykk.

Verkskaperne bruker mye tid på fotballhistorie. I akt 3 leser en maskekledd mann – til forveksling lik Dag Solstad i stemmebruk og geberder – fra reportasjeboka som han og Jon Michelet skrev fra fotball-VM i Spania i 1982. Snart setter «Solstad» seg ned på scenens gressbane med franske og tyske spillere. De har på stilisert vis iscenesatt en famøs semifinale i Sevilla.

Habilitetskonflikt?

Hva som skjedde, antydes av en dukke liggende foran mål uten hode og føtter og med magen revet opp. Den illuderer franske Patrick Battiston som ble taklet så stygt av målvakt Harald Schumacher at han falt bevisstløs om.

Så gjentar Solstad sitt berømte utsagn 10–12 ganger: «Fotball er ikke kunst. Fotball er ikke kultur. Fotball er fotball.»

Teaterkritiker Bjørneboe inviteres som den første publikummer til å gå inn i katedralen. Hun er gift med Solstad. Er det intendert at Vinge og Müller setter henne i en habilitetskonflikt ved å gi ektemannen så stor plass i stykket?

LES OGSÅ: Støykunst mellom hat og håp

Vold og gul dritt

Ibsens Peer Gynt øynes i mye annet som skjer, akkompagnert av bilder som peker mot Nietzsche, Munch, beryktede nazister, amerikanske voldsfilmer, artisten Madonna og britiske band.

Grepet er å sette det skjønne – formidlet over høyttalerne i form av klassisk musikk – opp mot det heslige: Mor Åse mishandler seg selv med kniv i skrittet på kvalmende vis. Sønnen kaller hun for en taper. Hun mikser en drikk til ham av banan, melk, rødvin og istykkerrevne sider fra en Ibsen-bok.

Så havner han på lukket avdeling. Til slutt skyter han henne i hodet med et pappgevær, igjen og igjen. Her kan man assosiere til vår tids skytetragedier.

Den fromme Solveig parodieres da Peer bærer henne hjem med baken halvt blottet. Det er som om teaterduoen ikke har annet formspråk enn det seksualisert vulgære.

Vinge gjentar sitt «varemerke» med å legge seg på rygg og tisse i sin egen munn. Og da Tosca, kledd ut som Anitra, synger en berømt arie, sprøyter regissøren gulmaling opp i baken sin og skiter den ut igjen på skuespillerens svarte hår. Hva er vitsen?

Blodig grabukk

At Vinge også kliner rødmaling på bildet av en bukk, blir en forvrengning av det berømte bukkerittet. Bare at nå peker det mot horebukken Peer.

Bunnen nås da han leter etter en livmor der han kan plante et egg som kan vokse til et godt norsk fotballag. Vinge tar en utstillingsdukke og borer hull mellom beina hennes, smører inn med rødmaling og voldtar henne mens høyttalerne sender lyden av vellystige stønn. Så gnir han inn brun avføring.

Med en smule velvilje kunne man si at dette er Vinge og Müllers visjon av Peers besøk i dårekisten i Kairo. Men det fungerer ikke slik. Dette er hakk i den estetiske plata, en gjentakelsens og overdrivelsens makabre kunst, laget for liksom å provosere et publikum som sitter utslitt igjen på de harde bassengbenkene.

Det er skikkelig skuffende at Panini-BoysRoom skusler bort mulighetene som ligger i Ibsens rike Peer Gynt.

Les mer om mer disse temaene:

Kristin Aalen

Kristin Aalen

Kristin Aalen er frilans film- og scenekritiker og har skrevet filmanmeldelser for Vårt Land i en årrekke. Hun bor i Stavanger.

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Anmeldelser