Musikk

Vikingen på Sixth Avenue

Louis Thomas Hardin stod i årevis på et gatehjørne i New York – blind, med svær vikinghjelm på hodet, stav, kappe og stort hvitt skjegg. Av og til syngende, av og til stille.

Du vet stort sett ikke hvem du har med å gjøre. Det visste i alle fall ikke de mange, mange tusen som passerte den underlige figuren på Sixth Avenue i New York: I løpet av de 30 årene som gikk før han forsvant derfra en gang tidlig på 70-tallet, ble framtoningen som sto på hjørnet et sted mellom 52. og 55. gate først et fast innslag i bybildet, deretter nærmest en turistattraksjon. Blind, med svær vikinghjelm på hodet, stav, kappe og stort hvitt skjegg. Av og til syngende eller resiterende. Ofte bare stående i ro. Vennlig og gjerne humoristisk om man begynte å snakke med ham. Var han en hjemløs, mon tro?

Kanskje gjør vi selv litt som de skuelystne forbipasserende ved å fokusere så sterkt på det nærmest mytologiske ved karakteren Moondog? I stedet for å starte med at han er en dypt innflytelsesrik komponist og musiker, som av enkelte har blitt regnet som minimalismens far, som har inspirert komponister som Steve Reich og Philip Glass, men som også blandet inn jazz og urfolks musikk i uttrykket sitt?

Eller burde man starte med forbindelsene til Leonard Bernstein eller Charlie Parker, eller at han har spilt inn barneplate med Julie Andrews, ja, hun fra The Sound of Music, og gitt ut album på storselskaper som CBS? Jeg vet ikke. Vi trenger alle historier å knytte an til. Liv og verk henger dessuten tett sammen hos en figur som, om enn ufrivillig, er blitt en av de store outsiderne i musikkhistorien.

LES MER: Beyonces lillesøster Solange har laget et album som krever fordypning, men gir stor belønning til den som tar seg tida.

Vikingen i Sveariket

Det finnes et rikholdig biografisk materiale å ta tak i for den som vil fordype seg i Hardins liv og verk. Men i korte trekk er den ytre livshistorien som følger: Han ble født i 1919, vokste opp i Kansas, ble blind etter en ulykke i andre halvdel av tenårene, så fulgte musikkstudier, forflytning til New York på 1940-tallet, så ny tilværelse i Tyskland fra 1972 fram til dødsåret 1999. Tiden i Europa ble av hans mest produktive, og en av hans nye forbindelser var den svenske musikeren Stefan Lakatos. Plata som nå foreligger, stammer fra Moondogs besøk i Stockholm i 1981, og består av åtte tidligere uutgitte innspillinger av komposisjoner for vokal og perkusjon.

Det finnes mye stoff å leke med for tanken rundt Moondog, for eksempel i å forestille seg ham i møte med trygt Olof Palme-sosialdemokrati eller begynnende skandinavisk jappetid i 1981. Allmennheten brydde seg nok ikke i større skala uansett. Hvorfor opptakene ikke har blitt digitalisert og klargjort for opptak før nå, er vanskelig å si, men kanskje var de ikke gjort med tanke på en plate i det hele tatt?

Madrigaler

Musikalsk sett dreier det seg om en slags madrigaler eller kanon-sang framført av Lakatos og Moondog sammen med en gruppe bestående av de fire svenske sangerne Maria Lavman Vetö, Agneta Trygg, Christina Skarelid og Eva-Lotta Falkeborn. Moondog skrev mange hundre av denne typen komposisjoner. Han er også kjent for å ha bygd en rekke egne perkusjonsinstrumenter, og på forsiden av utgivelsen er han avbildet med ett av dem, kalt en trimba, som sammen med basstromma utgjør et viktig element på albumet.

Både det vokale og det sparsommelige rytmiske underlaget bringer tankene til urgammel fellessang, men jeg får også noen assosiasjoner til mer moderne kirkekormusikaler her. Popband som The Association, og senere Stereolab, har dessuten også nytt godt av den typen motrytmikk som oppstår i en kanon-aktig rundgang i melodilinjene. At Stereolab og andre rockeartister nevner ham som en direkte inspirasjon, har nok åpnet en del øyne for Moondog i en ny generasjon.

Universell naturbevissthet

Tekstene dreier seg mye om tidløse naturmotiver, eksempelvis om det mektige treet, eller regnet som faller. Tittelen «Bifrost», et begrep som viser til brua mellom mennesker og guder i den norrøne mytologien, er i så måte typisk. Hardin har vist til en opplevelse i barndommen, der faren hans tok ham med til en nord-amerikansk urfolkseremoni og hvordan det perkussive i musikken han hørte siden ble viktig for ham. I tillegg var han idealiserende i sitt forhold til for eksempel den gamle tyske historien, og altså sterkt opptatt av det norrøne.

Det finnes også mye humør på plata, slik for eksempel sangen «Rollo» beskriver nettopp Rollo som var for kort til å ri på hest, slik at han måtte «walk, walk, walk». Heldigvis har de som har bearbeidet opptakene latt dem passere «som de er» i den forstand at dette er musikk tilsynelatende uten start og slutt. Vokalensemblet kommer inn i chanten og holder på til Moondog selv avslutter med en kommentar. Noe av det mest rørende ved hele utgivelsen er å høre ham si et oppstemt «Allright, I think we’ve got it!», «Good, good!» eller «Take the next one!» på slutten av sporene.

The Stockholm 1981 Recordings er kanskje langt fra en definerende utgivelse i Moondog-katalogen, men er blitt et fint, lite dokument over Hardins besøk i Sverige og hans vokal- og instrumenteringsstil. Selv her kan man trekke trådene til Steve Reichs minimalisme. Eller man kunne bare ha sagt at sangmelodiene er hyperenkle. Moondog ville nok antakeligvis selv ha avfeid noe slikt og vist til sin Bach. Som første møte med Moondog er det nok uansett bedre å søke opp noen av hans mer kjente og tilgjengelige verk, for eksempel fra sent 60-tall.

LES MER: Omtalen av Aretha Franklins begravelse viser at det er lettere å snakke om forholdet mellom tro og musikk i dagens Norge enn for 30 år siden, skriver Ole Johannes Åleskjær.

Outsideren

Man kan godt forstå at Hardin i sin tid ble trykket til brystet av New York-samtidens beat-forfattere eller jazzfolk, som så en typisk outsider i Moondog. På ett vis passer han også inn i noen europeiske musikktradisjoner og dessuten modernistiske tendenser i perioden. Samtidig er han en urfigur og en naturkraft, litt frigjort fra skiftende tider, et inntrykk man nok ville få også om man bare hørte musikken og ikke visste noe om hans persona i offentligheten.

Folkene bak selskapet Brus & Knaster skal ha honnør for å ha gjort disse rå, levende opptakene tilgjengelige for allmennheten. For det er jo også dette: Det er alltid noen som bryr seg.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Musikk