ANMELDELSE:

Veven av ­hendelser vi kaller verden

Selv verdenshistoriens største hendelser er bare en rekke enkeltscener med små menneskers tilfeldige valg.  

Det minner han oss om, Éric Vuillard, i romanen Dagsorden, som i 2017 vant Goncourt-prisen, Frankrikes eldste og mest prestisjetunge litterære utmerkelse. Det er lett å tenke annerledes, kanskje særlig i vår tid. Dagene våre består av en SMS dit, en ytring i kommentarfeltet der, og utallige små nyheter i en feed som i morgen erstattes av like mange nye. Verden fragmenteres mellom fingrene våre, men noen andre må da ha oversikten, kontrollen eller en hånd på utviklingen. Noen må da ha det?

Storindustri

Mon det. Dagsorden åpner med en scene fra 1933 hvor 24 representanter fra Tysklands storindustri i mellomkrigsårene er invitert til pengeinnsamlingsmøte med Hitler og Göring. Rundt bordet sitter Siemens, Opel og Telefunken, for å nevne noen. «Under disse navn­ene kjenner vi dem. Vi kjenner dem til og med svært godt. De er her rundt oss, rett ved siden av oss. De er bilene våre, vaskemaskinene våre, rengjøringsmidlene vår, klokkeradioene våre. De er overalt, i form av ting. Hverdagen vår er deres», skriver Vuillard.

Enkeltvalg

At det var akkurat dem som satt der, var med andre ord ikke tilfeldig. Men der og da, i situasjonen, gjør lederne for selskaper vi i dag fremdeles handler med, likevel sine valg. Om å bidra med penger, om å stole på noen formuleringer om at man endelig skal ta kommunistene, om utsikten til billig arbeidskraft. Og slik skapes historien, dette enorme sammenfallet av omstendig­heter. De som for øye­blikket satt på toppen av bølgen, idet den slo mot land, valgte å gå i den ene retningen, i stedet for den andre.

Uklare utsnitt

Dagsorden består av slike utvalgte enkelt­scener, fra oppbygningen mot krigen. Gjennom en blanding av biografisk materiale og diktning, boken er jo en roman, forsøker forfatteren å skildre hvordan ettergivenhetspolitikken ble til. Vi leser om den britiske utenriksminister Lindley Woods tur i skogen med Göring, og om den østerrikske forbundskansler Schuschnigg møte med Hitler. Begge treffpunkter gir et bilde av den i ettertid så diskrediterte­ «appeasement»-prosessen, som i stedet for å unngå krig, la til rette for den. Det er likevel små, litt uklare utsnitt, og til sammen utgjør de et skjørt bilde.­ Når Vuillard skildrer disse ­møtene, virker valgene som ble tatt skremmende tilfeldig. Forklaringsmodellene blekner, og Vuillard virker å være seg dette bevisst, «sannhet ligger spredt rundt om i all slags støv», skriver han et sted.

Anekdotisk

En annen Goncourt-prisvinner er Jonathan Littell,­ som vant prisen i 2006 for storverket De velvillige. Tema­tikken i de to bøkene er den samme, begge handler om andre verdenskrig. Men der Littell beskriver krigens gru med en nøyaktighet og detaljrikdom nærmest uten sidestykke i krigslitteraturen, går Vuillard anekdotisk til verks, og henter frem noen få scener for å belyse hvordan Tyskland først tok over Øster­rike og Tsjekkoslovakia.

Valgene til dem med makt

Vuillard er filmskaper i tillegg til forfatter, og teksten består av filmatisk oppbygde scener. Det er som han vil tvinge leseren til å velge: Tror du forfatteren, gjennom en blanding av historiske bilder og biografier, kan dikte frem relevante livserfaringer som kaster tilstrekkelig lys over historien, eller tror du det ikke? Men selv om tilfeldighetene spiller inn, er Dagsorden ingen unnskyldende tekst. ­Aktørene forsøker i sine historiske memoarer å unnskylde seg selv, men Vuillard lar dem ikke slippe unna med det. Mot slutten av boken hjemsøkes en industrileder av ansiktene til all den billige arbeidskraften han benyttet seg av i krigsårene, og som han på et tidspunkt takket ja til. Prisen for krigen ble å leve som i et mareritt i våken tilstand.

Dagsorden etterlater et guffent inntrykk av at ingen egentlig har kontroll på utviklingen. Det meste som skjer, er tilfeldig. Ja, selv de største ting som beveger verden kunne vært annerledes. Ofte avgjøres det av det som i øyeblikket anses som små valg av dem som allerede har makt. Vuillard vil at vi hverken skal ha for mye tillit til systemet vi tror ivaretar oss, eller stole blindt på dem vi har valgt til å representere oss.

---

Bok: Roman

  • Dagsordenen
  • Èric Vuillard
  • Solum Bokvennen

---

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Bøker