Verbale nødveier i nødens tid

De fire tekstene som forlaget karakteriserer som essay, har hver for seg en muntlig og direkte form som kunne berettige benevnelsen «foredrag», om det ikke var for det velkomponerte forløpet. I Å tale og å tie skriver forfatteren på sine premisser det som en gang ble kalt «litterære essays», i tradisjonen etter Sigurd Hoel, Sigrid Undset og Helge Krog.

Tekstene om Alf Prøysen og Rolf Jacobsen, Agnar Mykle og Berthold Brecht kretser alle inn et tema som får sin utfoldelse i det subtile tittelessayet om Aleksander Kiellands hemmeligheter. Også sammenstillingen av Prøysen og Jacobsen ser ut til å tjene en høyere litterær hensikt. Skraper vi litt i tekstenes overflate, handler det om hvordan disse to på ulikt vis dikter gjennom sine egne liv.

Engasjert

Hjorths helter er velkjente for dem som har hørt henne holde foredrag, og den litterære metoden tilhører så visst sjangeren: Engasjert parafrasering og gjenfortelling, krydret med gode formuleringer og skarpe kommentarer. I Prøysen-avsnittene dikter hun videre på den folkekjære forfatterens vers, med enderim og hele pakka. Hun innlemmer like godt det prøysenske i sin egen skriverytme, i stedet for å holde seg med analysens trygge avstander. Når hun for eksempel analyserer naturbeskrivelser og definerer begrepet «artsmangfold», skjer det med en holdning som insisterer på at naturforståelsen må være konkret – og benevne osp, bjørk og furu og så videre.

Lesefest

Det er en fest å lese hvordan hun skifter vind mellom sine ungdoms forfatterfavoritter, modernisten Jacobsen og folkedikteren Prøysen. Den språklige linedansen pågår til siste punch-line. Antakelig gjør hun krav på en litt større oppgave enn nødvendig, for Prøysen er forlengst anerkjent i «det gode selskap», ikke minst takket være Jan Erik Volds innsats. Hjorths bidrag er at hun fremstiller ham som «en etterlengtet moderne mann før den moderne mannens tid».

Kapittelet om Mykle er leseverdig, det også, men inneholder en del langhalm. Teksten gir i alle fall næring til bokas hovedtema, forfatterens vei fra erfaring og lesning via tenkning og språk. Om forholdet mellom en forfatter og hans verk i Sangen om den røde rubin skriver hun blant annet: «... det skal ikke bebreides romanen at den rommer det som virkeligheten rommer...» Selv lar hun lesningen av Mykles virile helter ende med tankevekkende refleksjoner om sult og gigantomani, om sosial appetitt og spiseforstyrrelser.

Poetikk

Det tredje essayet - Ettertanke etter Handke - kan leses som Hjorths poetikk, en poetikk hun altså har gitt en solid kontekst gjennom de andre essayene. I tillegg til Handke-debatten, som handlet om det var riktig å prisbelønne en forfatter som støttet krigsforbrytere, er forelegget blant annet Hannah Arendts kritikk av Bert Brecht.

I det videre forløpet problematiserer hun med treffende litteraturhistoriske og språkfilosofiske eksempler romanforfatterens kunstneriske frihet, som er det motsatte av ensrettethet, fortielse og ideologisk korrekthet. Leseren får innblikk i forfatterens selvkritikk og kamp: «Hun bedriver en uopphørlig selvgransking med fare for å bli selvopptatt og selvhøytidelig, dissekerer sin tankeverden, sitt hjerte og sine kroppslige fornemmelser på måter som kan ligne selvskading eller selvforelskelse, dissekerer sine omgivelser og sine medmennesker på måter som kan minne om mishandling, utsetter seg for alle slags erfaringer og ødeleggende eksperimenter for å få ny innsikt og vinne over diskrepansen mellom liv og språk.»

Ubehag

Et annet sted definerer hun litteraturen som «verbale nødveier». Problemet oppstår med det jeg oppfatter som Hjorths hovedpremiss, nemlig at stor (roman)kunst skal skape ubehag. Denne ubehagsestetikken virker etter hvert ganske forterpet, romantisk som den er i sin kretsing om emosjonelle reaksjoner. I klimasammenbruddets tidsalder, der både mennesker, samfunn og kunst får nye eksistensbetingelser, burde ubehagsestetikken avløses med flerfoldige begreper som våkenhet, motstand og erkjennelse. Kløften mellom virkelighet og språkbruk, som Hjorth skriver mye om, er selve hovedproblemet i den sammenheng.

Antikvarisk

Når hun så advarer mot en mulig «selvovervurderingsfristelse i den tradisjonelle kunstnerrollen», aner jeg en noe antikvarisk argumentasjon. Samtidig med ubehagets nødvendighet argumenterer hun nemlig for at kunstnerne skal aksepteres som «... svært menneskelige mennesker som kontinuerlig konsulterer sin underbevissthet og sine mørkeste sider...» Er ikke ufullkommen forståelse, sviktende aksept og offentlige kontroverser om forfatter og verk nødvendige for å konstituere den kanon hun selv tilhører? Dette minner om en ganske menneskelig selvmotsigelse, siden det også handler om en forfatters selvforståelse.

Vigdis Hjorths litterære erkjennelsesarbeid fører til at hun tilbyr leserne og kritikerne et nærgående spørsmål vi kunne stille oss selv litt oftere, i møte med bøkene som skaper furore og virker anstøtelige: «Hvorfor gjør det så vondt?»