Venting som roman

Det tok lang tid før jeg kom inn i denne boka. Den er ikke direkte ekskluderende, men ganske kantete og innadvendt – på grensen av navle­beskuende – i formen. Kanskje vi kan sammenligne det med å svømme? Stivt og kjølig først, men så løsner det når du får varmen i kroppen.

Svømming er jo også hovedpersonens favoritt­aktivitet og metaforen som utforskes grundigst i boka.

[ Les alt fra Bøker her ]

Lite handling

Det må likevel sies, først som sist: Som roman betraktet er det lite handling her, ihvertfall ikke om man forventer seg en sammenhengende fortelling. Hovedpersonen er forfatter med skrivesperre som er gift med en mann som er syk, uvisst av hvilken grunn. Men det er alvorlig; han har mye smerter, han har problemer med å bevege seg og løfte tungt. «Andletet hans var skeivt, når han smilte, gjekk smilet nedover, og det venstre auga hans gjekk ikkje an å lukke att.» Vi får også høre mye om forholdet mellom generasjoner – særlig mor og datter – foruten hvordan det er å være mor. Men det er liksom ikke der det brenner; disse familiære beretningene blir en kulisse for mer litterære eller skrivemessige anliggender.

Når det er sagt, savner jeg heller ikke den sammenhengende fortellingen når jeg kommer inn i teksten. Den springer fra det ene til det andre uten særlige hensyn og det er jo faktisk dette – det hensynsløst assosiative i teksten – som utgjør en kredibel motpol til det utilfredsstilte ønsket om en sammenhengende fortelling.

Livets puslespill

Romanens form er også et svar på den litt ugjestmilde inngangen, for det handler jo ikke om å brette ut en forestilt verden i denne boka, men å skape den underveis som tekst, litt etter litt, presse ordene ut. Drivet i ­romanen hentes jo også fra den sviktende evnen til å skrive. Vi kunne si at den manifesterer en produktiv skrivesperre, en form for tekstlig­gjort mellomtilstand, det man skriver mens man venter på «verket». Selv om tekstpartiene aldri helt passer i hop, danner de et omriss av de asymmetriske tankesekvensene som jo kjenne­tegner oss alle; at det sjelden kommer noen ferdige tanker, ingen fullendt livsfilosofi, men strøtanker som – kanskje i ettertid – kan settes sammen til en slags helhet i bokskrivingens og livets puslespill.

Dette er også vatn er hakkete, fragmentarisk, men også inderlig og innsiktsfull når det gjelder grubling rundt tekstens vesen og skriving, slik et tenksomt liv også kverner rundt sin egen oppriktighet, delvis blindt, aldri med fullstendig oversikt.

Sitatmosaikk

En annen styrke, som også er en svakhet, er hvordan forfatteren lener seg på – eller henter frem – tekstavsnitt som ikke er hennes egne. Boka er, langt på vei, et lappe­teppe av sitater fra andre skrivende og tanker i kjølvannet av disse. Det fine med siteringen er hvordan Bråtveit klarer å flette tekstene inn i livsnære sammenhenger og rykker dem løs fra den respekten for god litteratur ofte kan sitte fast i. De mest slående sitatene i så henseende er dem som enten griper inn i rammefortellingen eller hvordan hovedpersonens sitter fast i forhold til egen skriving, som i ettertankene til Tove Janssons Sommerboken. Jansson har ­definitivt forlatt Mummidalens pastorale ro, men er likevel i en form for idyll, forteller Brå­tveit. Men under overflaten knyter det seg til, slik teksten Bråtveit selv skriver, blir en form for essayknuter.

«Det er som om setningene er kapsla inn i ei tidligere skriveerfaring, som gjennom skrifta opnar seg i noko nytt og gamalt samstundes.»

Venninnerygg

Men noen ganger, som nevnt, løsner forbindelsen mellom romanen jeg leser og tekstene som vises frem gjennom den. Det er alltid fine ting som hentes frem, men andre forfatteres vekt kan noen ganger trekke det lengste strået i tekstflyten og dermed svekke Bråtveits eget prosjekt. Blant annet i et parti hvor hun diskuterer Herta Müllers diktning, tar den siterte forfatteren helt oppmerksomheten. I en scene forteller hun (Müller, altså) om hvordan hun skulle formulere et konkluderende farvel, som egentlig også er et spørsmål om den språklige presisjonens forsonende kraft.

«Jeg vet ikke om det var skinnet fra vinter­solen, det var i februar, eller om det var øynene mine som skinte på grunn av tårene, eller om det var stoffet i jakken som skinte – men én ting vet jeg: Jeg så etter venninnen min, og mens hun gikk sin vei, glitret ryggen hennes som en sølvskje.»

Presisjon – det er poenget – finner man ikke gjennom det som er umiddelbart tett på det som skal beskrives, men det som instinktivt melder seg, i all sin underlighet. Nydelig passasje, men jeg mister Bråtveits prosjekt av syne og ser bare Müller-venninnens rygg som en sølvskje.

Essayistisk roman

Andre steder er siteringen mer en naturlig støtte for romanen jeg leser – ikke minst i bruken av Marguerite Duras' tekster (og Wittgenstein) – og mot slutten av denne sprikende teksten sitter jeg igjen ­underlig tilfredsstilt. Ikke fordi det er en fullendt tekst, men fordi den fyker i alle mulige retninger samtidig. Og, igjen, fordi den er en studie i venting på «det store verket», som jo i realiteten egent­lig aldri kommer. Eller den kommer, fordi den er ventingen.

Sjangermessig undres jeg likevel litt, selv om jeg på ingen måter er sjangerfetisjist. For­laget kaller det en roman, men for min del ser dette mer ut som en fiksjonalisert essayisme, ikke ulikt Maggie Nelsons Argonautene eller bøkene til dokufiksjonister som Rebecca Solnit og Geoff Dyer.

Dette er også vatn er ikke en bok med enorm publikumsappell, akkurat. Men svømmer du på samme bølgelengde som forfatteren, vil den kunne treffe deg med presisjon og rive deg med. En taggete inngang avløses av en henrivende flyt. Men man må altså lese en stund for å komme dit.