Anmeldelser

Velsignet tilstedeværelse

Stilsikre Signe Marie Rustad fremstår som om hun har fullstendig kontroll på det hun driver med.

Anmeldt av: Ronnie MAG Larsen

Stemmen slipper sjelden taket, og borrer seg gjennom ørkenlandskapet som en frisk elv. Det er Rustad og kassegitaren som starter platen Hearing Colors, Seeing Noises. Det slående på åpningslåten «Business Going Down» er den utrolige nærheten i vokalen. Det er som om hun står rett ved siden av og synger, bare til meg. Etter hvert kommer bass og piano til sin rett og det kan virke som om den musikalske drivkraften fra Elverum har blitt kraftigere og mer bestemt siden debuten Golden Town.

Produsent Marcus Forsgren (Jaga Jazzist, Bror Forsgren, The Lionheart Brothers) har satt sitt preg på produksjonen ved å være tydelig: Ett instrument om gangen får skinne. De ni sangene danner en sterk rød tråd som imponerer. Det er mye landskap i musikken, landskap om natten. Det kan gjerne være en by ved Glomma, eller en liten amerikansk småby i Colorado. Man hører fargene og ser lyden, det nesten litt David Lynch.

LES FLERE MUSIKKANMELDELSER HER

Gjør som hun vil

Vokalist Signe Marie Rustad står for tekster og melodier, hun spiller også gitar på halvparten av sangene. Annar By, som også er fra Elverum, tar seg av, gitarer og banjo. Pedal-steelen til Krister Skadsdammen på «Hey love» er fremtredende og vi reiser helt klart til americanas land. Bjørge Verbaan er førstestyrmann på piano. Dagfinn Hjorth Hovind spiller også gitarer og Geir Digernes står for trommingen på «You Belong To The City» og sistelåten «The Space Song». Det at Rustad for en stund siden ga ut sistnevnte som singel, forteller at hun gjør akkurat som hun vil. Sangen varer i deilige sju minutt og 41 sekund.

LES OGSÅ: Tettere på røttene og livet

Sakral koring

Trommis Alexander Lindbäck, pådriver for plateselskapet Safe and Sound Recordings, har vært tekniker og co-produsent på enkelte av sangene. Anders Mossberg og Njål Uhre Kiese spiller bass, og produsent Forsgren trakterer synth blant annet på melodien som skiller seg mest ut både i melodi og tittel, «Pizmotie Deciphering». Det er noe Joni Mitchell over Rustads stemme her, i større grad enn tidligere. Om man deler opp tittelen slik at det blir «Pizmo Tie Deciphering» finner man forøvrig ut at det er navnet på det eldste skrivesystemet som stammer fra Mesopotamia. Låten er veldig lett og ledig, og etter å ha hørt den et par ganger, blir jeg særlig imponert over de lyseste tonene. «The Crystal Horse Is A Liar» er også i slekt med denne sangen, men en fin og nesten sakral koring.

Vokser

Tittellåten er den mest solide på albumet og jeg vil tro den blir en livefavoritt når Signe Marie Rustad legger ut på turné i oktober. At dette er en plate som vokser, må det ikke være tvil om. Signe Marie Rustad synger bedre enn de aller fleste, og inviterer deg inn i et universelt tekstlandskap.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Anmeldelser