Vellykket om kristenpopen

Rytmer rett i hjertet er en usedvanlig bred skildring av et tema mange vil tro er smalt i utgangspunktet – den kristne populærmusikkens historie i Norge. Boka er som en forvokst murstein, bare tyngre. Den tjukke boka (på ­snublende nære 666 sider) har et hardt omslag, er rikt illustrert og fungerer både som oppslagsverk og liggende på et stilig salongbord til prakt.

Forfatteren Olav Solvang har i en drøy mannsalder skrevet om musikk, alltid med kristen vinkling og åndelig innfallsport. Han har selv gjennom disse tiårene gjennomført intervjuer med en svært stor del av aktørene i det kristne feltet, i spalter i publikasjonen Treff og avisa Vårt Land. Legg til at Solvang selv besitter en platesamling på rundt 27.000 titler i kjellerstua, hvorav rundt en fjerdedel er kristen musikk. Nesten sju tusen titler med kristen musikk har han altså hjemme i stua. Man skal være glad for alt man slipper å tørke støv av i verden.

LES MER: Samler kristenrocken mellom to permer

 

Eksotisk popmusikk

For en som er vokst opp i en familie der gudstro var en privatsak, på linje med det man måtte finne på å gjøre i ektesenga eller på toalettet, er kristen ­populærmusikk eksotisk. Samtidig har jeg nærmet meg feltet med stor nysgjerrighet gjennom mange år. Da jeg var med og prosjekterte Pop­senteret i Oslo for en ti års tid siden, ivret jeg for at den kristne populærmusikken skulle implementeres i samlingene. Feltet har hatt aktører som sømløst har bevegd seg inn i den verdslige popen, det er bare å tenke på kapasiteter som Aage Samuelsen, Rune Larsen og Bjørn Eidsvåg.

I tillegg har kristen-Norge hatt sine egne plateselskaper, sitt distribusjons­nettverk, sine popstjerner og en helt egen sound. Akkurat hva denne ­sounden består i har jeg ikke hatt klart for meg, men jeg har lenge kjent til strengemusikken, bedehusmusikken, den lett klisne kormusikken fra slutten av 1960-tallet og annet. Jeg hamstret lenge kassetter med kristent innhold, og kjøpte en del LP-plater.

Tensing eller lovsang?

Kristen musikk blir av mange møtt med fordommer – det skyldes nok ­manglende kunnskap. Musikken hevdes å være sidrumpet, en dårlig kopi av ­verdslig musikk eller tilsvarende. Før jeg ­åpnet Rytmer rett i hjertet var mine tankekategorier rundt den kristne ­musikken ulne. Jeg visste egentlig ikke forskjellen på tensing og lovsang, eller bedehusmusikk og popmusikk spilt på kristne festivaler. Solvangs bok første grep er prisverdig nok å dele inn den kristne musikken i klare kategorier. Her er egne kapitler for sjangre som ungdomskor, country, hiphop og metall.

I hvert av disse kapitlene gjentar Solvang et vellykket grep, der han først definerer et sett av ­kriterier som kjenne­tegner den aktuelle s­jangeren. Inspirasjonskilder fra utlandet navngis, og framveksten av sjangeren i kristen-Norge utgreies. Deretter går Solvang gjennom et utvalg artister i sjangeren, med analyser av plater, ­sitater fra intervjuer og presseklipp der disse finnes. På denne måten framstår boka som en serie av små tekster, der man lett kan finne sin ­favorittartist og lese om denne først.

LES MER: Strålende album samler gospelsoul fra slutten av 1970-tallet

Jazz og metall

Alle sjangrene i boka omtales like fordomsfritt, med utgangspunkt i de kvalitetene hver enkelt har. Å lese balansert og empatisk om jazz og metall, hiphop og korsang i én og samme bok er en sjelden opplevelse. Resultatet er at jeg etter lesning blir klokere på hvordan de ulike sjangrene er blitt tatt i mot og tatt i bruk i kristne miljøer. Jeg har selv kanskje ikke 27.000 plater i ­samlinga mi, men jeg anser meg selv som et stykke over snittet musikkinteressert. Likevel opplever jeg å ha fått ny kunnskap og innsikt i elementær sjangerkunnskap ved å lese boka.

Den kristne popmusikken er på ett vis et lett fordreid speilbilde av den verdslige listepopen. Det ­dukker opp gjenkjennbare trekk fra den ­vanlige populærmusikken i Solvangs bok også. Men samtidig er den kristne ­musikken like mye et innholdsrikt kildemateriale til historien om norsk kristenkultur. Også her er boka svært god.

Hvert sitt kirkesamfunn. I dag er det fort gjort å glemme hvor vanntette skottene var mellom Den ­norske kirke, tradisjonelle pinse­venner, ­karismatikere som mara nata, og frikirkemenigheter. Solvangs ­gjennomgang av de ulike kulturene til forskjellige trossamfunn er i seg selv spennende lesning.

Ulike menigheter hadde ikke bare sine egne plateselskaper, med ­snublende lik artiststaller, de ­hadde ulik distribusjon og man lyttet ikke på utgivelser fra andre kirkesamfunn enn sitt eget. Den kristne populær­musikkhistorien i Norge er altså egentlig fortellingen om ulike ­historier, som gikk parallelt. Nettopp derfor er det et imponerende ­arbeid som Solvang har gjort når han har klart å ­samle disse historiene fra ­ulike kristne ­miljøer til én beretning. Solvang gjør det imidlertid ikke uten å minne om hvor ­stemoderlig Den ­norske ­kirke behandlet rytmisk ­musikk, hvor ­nedlatende ­høykirkelig kultur ­behandlet lav­kirkelig, ­eller hvor bakstreverske ­enkelte ­karismatiske grupper, misjons­samfunn eller frikirkelige ­menigheter kunne se på ­populærmusikk. Solvang viser gjentatte ganger i boka hvordan ­ulike ­former for liturgi, teksttolking, ­musikkpraksis og møteformer har ført til at musikk som ble invitert inn i ett kristent møterom, samtidig ble fordømt i et annet.

Moral og moralisme. En annen fortelling dukker opp i stadig nye f­ortapinger i boka: Den folkelige ­musikken i kristne miljøer har i tiår etter tiår blitt møtt som for bråkete, uklar og potensielt syndig av konservative krefter. Solvang forteller om hvordan alt fra Broder Aage, via ­beatmusikk, rock, new wave, metall og EDM er blitt tatt i mot med alt fra mild skepsis til total avvisning i ulike samfunn. Her har ingen kirke­samfunn eller menigheter vært uskyldige.

Videre forteller Solvang om hvordan menighetsarbeidere ved et uhell har forvekslet moral med moralisme, i sitt møte med musikere. Som da et band ble avvist i døra, fordi et medlem var gift med en fraskilt kvinne. Jeg kjenner selv til band og kor som er blitt stoppet fra å opptre i menigheter, fordi ett eller flere medlemmer er homofile. I jakten på det hellige er det dessverre en del kristne som ­aldri kommer seg lenger enn til det skinnhellige. Slikt stenger veien til å tro for mange. Den kristne populær­musikkens beretning er dermed også beretningen om hvordan ulike kirkesamfunn har hatt ­ønsker og behov for å nærme seg verdslig populærkultur. Det har blitt gjort i en stadig redsel for å tråkke over grensene for Guds bud.

Den verdslige musikkens ­lillebror

Det påpekes i boken, nesten til det kjedsommelige, hvor nære den k­ristne musikken har vært verdslig pop­musikk. Der artister eller musikere er i slekt med kjendiser fra vanlig popmusikk eller underholdnings­industri kommer namedroppingen tett. Der salgstallene er gode for ­kristen ­musikk, påpekes gjentatte ganger at disse platene ville ha vært høyt oppe på kommersielle salgslister, om også den brede kristenmusikken hadde blitt rapportert inn der. Gjentatte ganger påpeker også Solvang at kristne plateutgivelser ligner på samtidig populære artister i det verdslige feltet. Enten det er 1960-tallets duoer med gitar og trekkspill, 1980-tallets new wave eller fra feltet for ekstrem metall.

Gjennom å framheve aktører som (nesten) er på samme nivå som l­istepopen ender Solvang, ufrivillig, å bekrefte mytene om at den kristne ­populærmusikken er den verdslige musikkens lillebror, den som bare nesten er bra nok. Samtidig brukes mye plass på enkelte artisters tro og tvil, deres angst for fortapelse eller redsel for å miste troen, på troens forløsende og opplysende kraft. Mange musikere opplever musikken mest som et verktøy for å nå nåden.

LES MER: – Rocken skylder vekkelseskristendommen mer enn vi tror

Dårlig forlagsarbeid

Å skrive om musikk er som å danse om arkitektur, sies det gjerne. Det er vanskelig, og ofte tyr man til språklige ­klisjeer som er kjente fra før. Ved å ­skrive et monsterstort verk som dette vil ­ingen forfatter slippe unna å gjenta seg selv, eller å tråkke med en fot i klisjé­gryta. Det som på fagspråk kan kalles å ­bygge et etos, er vanskelig, og det er fort gjort å bomme når man skal skrive seks hundre sider. Solvang er intet unntak, og her savner jeg aktivt redaksjonelt arbeid fra forlagets side. En framtidig referansebok som denne hadde fortjent tøffere språkvask, noen små kutt og litt rydding i innmaten.

Det har den ikke fått, dette er imidlertid ikke Solvangs skyld. Solvang har kun gjort seg skyldig i én ­eneste ting – han har skrevet et stykke ­popularisert grunnforskning som bør leses av alle med et minimum av interesse for norsk musikkhistorie. Eller, vi kan like gjerne si: Historien til norsk ­kristenliv i etterkrigstiden.

Olav Solvang er journalist i Vårt Land, og denne bokanmeldelsen har blitt skrevet av Bjørn Hatterud, en ekstern anmelder.

Bjørn Hatterud

kultur@vl.no

---

Bok Sakprosa,

• Rytmer rett i hjertet – En beretning om den kristne populærmusikken i Norge
• Olav Solvang
• Falck Forlag
• Bør leses av alle med interesse for norsk musikkhistorie.

---