Vellykket heksejaktfilm om terroren under Atlanta-OL

En av 2010-tallet mest produktive amerikanske regissører var Clint Eastwood, med åtte spillefilmer totalt, én mindre enn Woody Allen (84), to flere enn Martin Scorsese (77). Filmene til veteranen – som fyller 90 i mai – bærer imidlertid lite preg av høyt tempo. De kjennetegnes av sindig ro og «noe på hjertet», med realistiske persongallerier, gjerne basert på virkelige mennesker.

Spikerbombe

Det er noe forfriskende over ujevnheten i produksjonen, Eastwood går ufortrødent fra å lage en forglemmelig nesten-pinlighet som livet etter døden-spekulerende Hereafter (2010) til umiddelbare klassikere som American Sniper (2014), med ambisiøse biografiverk og musikal-adaptasjoner i mellom.

Man kan trygt kalle den tidligere western- og actionskuespilleren for en innflytelsesrik filmskaper. Med Richard Jewell gir Eastwood seg i kast med et delvis avverget terrorangrep i Atlanta under sommer-OL i 1996. En spikerbombe såret over 100 mennesker og drepte to under en konsert i olympiaparken, en tragedie som hadde blitt betydelig større om ikke sikkerhetsvakten Richard Jewell hadde slått alarm og fått massene vekk fra den mistenkelige ryggsekken med eksplosiver.

Men noe skurrer: Politimyndigheter får fort med seg media i sin teori om at «helten» selv sto bak, at han plasserte ryggsekken der selv, motivert av heltestatus og oppmerksomhet.

LES OGSÅ: Sam Mendes' nye film om 1. verdenskrig er inspirert av bestefarens opplevelser

Mann mot system

Hvem er Richard Jewell? En likandes, men ikke helt vellykket streber, skal vi tro Eastwoods film, som er basert både på en magasinartikkel og en sakprosaisk bok om hendelsene. Et forhenværende mobbeoffer med en drøm om å håndheve loven, men som må ta til takke med en karriere som sikkerhetsvakt og som er overivrig i utførelsen. En enkel, gjennomsnittlig sjel med et ønske om anerkjennelse, med en noe broket fortid. En type svært mange amerikanere og europeere kan kjenne seg igjen, men som sjelden portretteres i filmer utenfor komediesjangeren: En overvektig, ikke utpreget ressurssterk 33-åring som bor hjemme hos moren.

Når FBI og media setter i gang en prosess som snart skal beleire dette hjemmet, engasjerer hovedpersonen en advokat, den eneste jus-kyndige han kjenner som ikke har behandlet ham nedlatende. Sammen kjemper de små mennene mot det store systemet. For han er vel uskyldig? Har Eastwood en overraskelse på lur?

Hvis man er fra Atlanta eller har god hukommelse er man innforstått med skyldspørsmålet, for oss andre tilfører usikkerheten filmen en ekstra dimensjon. På sitt sobre og nøytrale vis lar Eastwood det stå nokså åpent.

Samvittighetsfull

Intrigen bygges kyndig opp, her er ingen fikse grep eller jålete kamerainnstillinger, men en poengtert menneskelighet som skildres nesten uten musikk. I minuttene før bomben går av, koster Eastwood på seg et diskret spennings-lydspor, ellers fremstår historien som en samvittighetsfull gjengivelse av virkeligheten.

Utover hustelefoner med svarere og et sveip innom sommerhiten Macarena, er det få insisteringer på at vi befinner oss i 1996, dermed kan stilen trygt kategoriseres som tidløs, som i så mange Eastwood-filmer. Den er heller ikke et portrett av den filmatisk ubeskrevne sørstatsstorbyen Atlanta.

LES OGSÅ: Flere filmanmeldelser av Einar Aarvig

Tårer og barsamtaler

Sidehistoriene synes å ha sterkere forpliktelser overfor publikum enn av sanne hendelser, her er gjenkjennbare spesialagenter, råskinn-reportere og oppskriftsmessige scener fra politikontorer, redaksjonslokaler og barer. Og mot slutten styrer ikke filmen klar av sentimentalitet, noe en stadig mer tåredryppende Kathy Bates er et eksempel på. Det er muligens en smakssak, Bates ble Oscar-nominert for rollen som hovedpersonens mor.

Skuespillet ellers er stødig og uspektakulært, hovedrolleinnehaver Paul Walter Hauser veksler suverent mellom avvæpnende humor og indre smerte. Richard Jewell er en vellykket skildring av å være utsatt for det som gjerne kalles heksejakt, et område som riktignok er grundig utforsket i film og fjernsyn tidligere. Historien er aldri utstudert brodert, men av og til smykkes minimalismen med fikse detaljer, som fotografiene bak henholdsvis forsvarsadvokat og FBI-agent i en telefonsamtale: På veggen til den lille manns talsmann er et fyrtårn, bak myndighetspersonen et nyklassisistisk byggverk som sender tankene til Washington DC.

Ingen har beskyldt Clint Eastwood for å begå filmatisk eller tematisk nybrottsarbeid. Men håndverket, tonen og menneskeligheten – ja hederligheten – kan ingen ta ham på. Det er fortsatt fullt mulig at hans aller beste verk ligger foran ham.

---

Richard Jewell

• Med: Paul Walter Hauser, Kathy Bates, Jon Hamm, Sam Rockwell, Olivia Wilde
• USA 2019
• Aldersgrense 12 år
• Regi: Clint Eastwood
• Film Drama

---