Vekkelse ble tynn lapskaus

Denne anmeldelsen er skrevet av Kjetil Korslund

Jeg hadde sett kaféinteriører bli omtalt som postmoderne, og det kunne så være, men jeg skjønte også at dette var noe større og mer problematisk.

Små fortellinger

Begrepet er fremdeles innhyllet i kontrovers og mystikk. Idéhistoriker og tidligere journalist i Morgenbladet, Bjarne Riiser Gundersen, oppsummerer i sin nye bok hva som skjedde da den omstridte tenkningen traff Norge.

Selv skulle jeg ta idéhistorie mellomfag høsten 1989, og der ble det proklamert en radikal nyordning. På det gamle dannelsesfaget hadde det inntil da vært fritt frem for å fordype seg i hva som helst med dannet støv på, ens favoritt barokkbyste for eksempel.

[ LES FLERE BOKANMELDELSER HER ]

Nå var det slutt på dette: Skulle idéhistorikere kunne legitimere sin plass i samfunnet, måtte de skjønne nåtidig teoridebatt. Derfor: modernisme/postmodernisme. Disse to hovedretningene ble representert av Jürgen Habermas og Jean-Francois Lyotard.

Habermas var den store systemtenkeren som lette etter den underliggende fornuft i vår livsverden, mens Lyotard hadde skrevet en bok kalt Den postmoderne tilstand, hvor han beskrev en verden hvor denne underliggende forventningen om en altomfattende fornuft, ikke lenger var bærekraftig: Det fantes ikke noe objektivt språk, det fantes bare et hierarkisk virvar av språkspill som var delvis overlappende. Det fantes heller ikke verdier som var selvsagte: Antropologene fant (dessverre) stadig eksempler på at det gikk an å være menneske på en annen måte enn den som ble proklamert med bravur.

Det var i det hele tatt ikke mulig å tro på de store fortellinger lenger. Om det så var de frelstes vei til Gud, arbeidernes vei til det klasseløse paradis, eller teknologiens Soria Moria-land. Alle disse utopier hadde pådratt seg en blodstenket historie, og kunne ikke påberope seg noe primat av fornuft eller oppslutning.

Medisinmann

Er det noe vi er flinke til i Norge, så er det konsensus. Gerhardsen-epokens oppbygging av Norge, hvor Arbeiderpartifolk styrte og disiplinerte alt, hadde lært nordmenn å mene i takt.

Derfor fikk postmodernismen med sin uthuling og endevending av alle vedtatte sannheter en trang og kald fødsel i Norge. Det var en berøringsangst som ikke ble svekket av å understreke skillet mellom det postmoderne (en epoke), og postmodernismen (en filosofi som bejaet tendensene i det postmoderne).

Riiser Gundersen forklarer hva som provoserte mange: Postmodernismen laget filosofi ut av tidens ubehagelige tendenser i stedet for å bekjempe dem. Var det glad nihilisme stilt overfor fornuftens sammenbrudd, eller en pessimistisk klargjøring av den nye tid? Det gjorde ingen forskjell: Bare det å snakke seriøst om postmodernisme, ble ansett som å spre byllepest.

Slik sett var Lyotards sammenligning av primitive stammers møte med det nye svært treffende: Medisinmannen proklamerer tabu. Vår fremste medisinmann, Hans Skjervheim (som kunne smykke seg med å ha blitt nevnt i en fotnote hos Habermas), hadde kalt dekonstruksjon (Derridas underminering av alle våre antagelser om språk og teksters funksjon) «kulturelt selvmord».

Som om å hoppe i Etna var et bidrag til vulkanforskningen!

Jon Hellesnes skrev en roman kalt Den postmoderne anstalten hvor en gjeng ukritiske estetikere digget alt en parodi på Foucault gulpet opp.

LES OGSÅ: Øystein Lønn kommer med en sterk kritikk av vestens apati

Tegnets makt.

Det virket som om sæden falt på stengrunn. Men slik gikk det ikke. Duskregnet gjorde over tid en del vordende akademikere søkkvåte, og utover 90-tallet var det postmodernister overalt innen humaniora, og enda verre: samfunnsfagene.

Toril Moi beskriver i boken hvordan det som ikke skulle være metode, ble manér: Man visste alltid hvor man skulle ende opp: Det var ambivalens, tvetydighet og negasjon. Alt var språklig situert. Alle akademiske artikler fikk titler som «Maktens tegn. Tegnets makt».

Kvinneforskningen, etablert allerede på 70-tallet, grep begjærlig ideen om at alt var språk. Det passet jo til likestillingsfeminismen: Det er bare språket som gjør at vi tror det forskjeller. Litteraturviteren Jørgen Lorentzen kalte seg kjønnsforsker og fastslo at det ikke fantes noen andre kjønnsforskjeller enn kjønnsorganene.

De som ivret for EU og fri innvandring dekonstruerte både nasjonalstaten generelt og Norge spesielt. Det ble etter hvert klart at postmodernisme var blitt et nytt teorivåpen til å kjempe politiske kamper med en sjargong som ikke var lett tilgjengelig for uinnvidde. Derfor så man heller ikke hvorfor det like gjerne kunne ha vært snudd på hodet: De biologiske kjønnsforskjellene kunne man ha bejublet og understreket (dette skjedde i Frankrike, men var helt tabu blant norske feminister). Og drømmen om EU og fri flyt kunne man selvfølgelig ha laget plukkfisk av.

LES OGSÅ: Han har skrevet udødelighetens historie

Radbrukket.

Når det gjelder tilstandsbeskrivelsene av det postmoderne, som skapte så mye agg, må man si at de har fått rett i alt: Det som bare lot seg skimte på 80-tallet, er i dag blitt en selvfølge: mediemangfold, interaksjon, subkulturer, selvbyggingsindividualisme og fri blanding uten noen med makt til å korrigere. Når det gjelder den akademiske postmodernismen, ligger den radbrukket. Unge studenter har ingen interesse, og Harald Eias Hjernevask eksponerte hvilket tomgods denne tenkningen har degenerert til.

Pliktskyldigst skriver Riiser Gundersen også om postmodernisme innen litteratur og arkitektur, men det kunne han godt ha nedtonet. Jan Kjærstads tid som Vinduet-redaktør var en fest, men «postmodernisme» var bare en etikett for å dyrke modernistisk litteratur og formalistisk dyrking av «tekst». Nihilisme og dekonstruksjon fikk hvile. Det var provoserende nok med at Kjærstad mente litteratur kunne skrives på datamaskin og innsalg av «metafiksjon» (tekster som beskriver seg selv), men for dem som tilfeldigvis hadde lest britisk 1700-tallslitteratur, var dette lite egnet til å sjokkere.

LES OGSÅ: Nobelprisvinneren viderebringer barnas ­grusomme ­vitnesbyrd

Søyler og speil

Begrepet postmodernisme dukket først opp innen arkitektur, men i Norge var det vanskelig å koble den til filosofien. Det var den umenneskelige senfunksjonalismen (brutalismen) man ønsket å svekke (Postgirobygget!) og man ville ha en mer human arkitektur hvor (tidløse) rotunder, tårn og buer kunne live opp. Det ble dynget på med søyler, speil og pastellfarver, men lite virker så tidsbundet som restene av denne arkitekturen i dag.

Riiser Gundersen har reist omkring og intervjuet de viktigste aktørene i ettertid. De fleste står på sitt, selv om noen tyr til strategiske omskrivinger og modereringer av hva de sa og gjorde. Han er en galant reiseleder gjennom landskapet: Avslappet, men minnene om en stormende forelskelse har satt sine spor.

Boken er velskrevet og lettlest. Forfatteren belyser teamet fra flere innfallsvinkler. Ingen skal behøve å si at de ikke skjønner noe av postmodernismen etter dette.

Boken har godt med fotnoter, men disse er på svært lite postmoderne og svært norsk maner plassert bakerst i boken. Hvorfor det? Det var trykktekniske årsaker til at man brukte baknoter. Fra en tid lenge før vi ble postmoderne.