«Vann over ild» er blitt en uklar satire

Spillefilmdebutanten har ikke gjort det lett for seg ved å ville lage noe så ambisiøst som «en komisk eventyr-western med sterke politiske undertoner og et absurd og satirisk blikk på tiden vi lever i», slik vaskeseddelen reklamerer med.

Campinglandsby

Filmen er tatt opp ved en nedlagt molybdengruve i Knaben i Vest-Agder. På ei svær sandslette deponert utenfor gruva har regissøren bygd opp et lite samfunn av fargestrålende campingvogner­ – som i en fordreid western-landsby omgitt av ørken. Det er blitt en skikkelig grell parodi,­ med gjennomført scenografi og design.

Presten bor i en gul vogn, han bærer et stort neonrødt kors rundt halsen. Sheriffen har et belte til å feste håndgranater i, og holder til i en knallgrønn campingvogn. Den rike gruveeieren med et lattervekkende skjegg bor i to brune vogner som står oppå hverandre.

Innbyggerne er kledd i kostymer med skarpe farger og overdimensjonerte cowboyhatter med øreklaffer. Motorsyklene de kjører rundt med, er derimot pussig små. Et ektepar har en baby, den «spilles» av en dukke lydsatt med barnegråt når det trengs. Gruvens verdifulle ­mineraler synliggjøres på komisk vis med knallrøde plastperler fra barnehagen.

Svak handling

Men visuell surrealisme alene skaper ikke en god komedie. Svakheten i Vann over ild er at den tynne­ handlingen mest består av sketsjlignende opptrinn, som det er vanskelig å forstå ­meningen med.

Presten, sheriffen, gruve­eieren og hans medarbeider sitter på hver sin motorsykkel og tygger tyggegummi mens de glor skeptisk på beboeren (Cato Skimten Storengen) som får beskjed om å plukke søppel, men ikke vil. Dette skal – her må jeg igjen ty til distributørens forhåndsomtale – illustrere at ­utviklingen i landsbyen har stoppet opp. Alle er blitt så velstående av inntektene fra gruva at ingen trenger å jobbe lenger.

Scenen kan leses som et spark fra en norsk regissør med tilhold i London mot et hjemland der oljeinntektene har ødelagt ­arbeidsmoralen til folk flest.

Dette er absolutt et interessant emne for en satire. Men med den surrealistiske formen Utkilen har valgt, greier han ikke å gjøre den politiske ­undertonen sterk nok.

Det onde paret

Som i enhver western finnes det en bad guy. Den svartkledde fyren (Kristoffer Joner) kommende kjørende med en dame bakpå motorsykkelen. De bevæpner innbyggerne, setter dem opp mot hverandre og begår voldelige handlinger.

Men scenene er såpass kryptiske og løst sammensatte at de aldri overbeviser om at «dette er en film om grådighet, korrupsjon, bevæpning og om hvordan maktsyke mennesker altfor ofte får det som de vil». Det er et dårlig tegn at man må gå til forhåndsomtalen for å forstå allegorien.

[ LES FLERE AV VÅRE FILMANMELDELSER HER ]

Spillestilen

Utkilen har fått med seg et knippe dyktige skuespillere som det vil more kinogjengere fra hjembyen Stavanger å se utfolde seg med alvorlig mine i rare habitter. Jeg gjetter at aktørene har hatt det gøy på settet.

Men humor krever presis ­timing. Jeg lo av tre aktører som skoggerler da en gris løper på en håndgranat. Det er ikke grisens død som er morsom, men måten­ de ler på. En parodi på en western-duell kiler også lattermusklene en smule. Men det er for lenge mellom slike øyeblikk.

I stedet irriterer det at skuespilleren Nina Ellen Ødegård får altfor lite å spille på, der hun som småbarnsmor raskt ender i sheriffens fengsel bak i campingvognen hans. Helga Guren må på sin side skvaldre i vei om å finne fred i skogen og la godheten omfavne ondskapen.

Vågestykke

Norske filmskapere våger seg sjelden ut av det realistiske filmuttrykket, og spillefilmdebutanten skal ha ros for å utforske det allegoriske. I så måte kan han minne om den surrealistiske filmskaperen Wes Anderson fra USA. Men for å leve opp til en slik sammenligning må Utkilen jobbe mye mer med handling og persongalleri.