Utflytende minnearbeid

Den grafiske romanen Watchmen, skrevet av Alan Moore og illustrert av Dave Gibbons, regnes for å være en av de aller beste i sitt slag. Kritikerrost og banebrytende da den ble utgitt i løpet av 1986 og 1987, og i 2005 havnet den sågar på Times liste over de 100 beste romanene utgitt på engelsk mellom 1923 og 2005.

To sentrale tematikker som utforskes i løpet av historien er tid og nostalgi. Begge disse tematikkene, tiden som går, samt hvor vanskelig det kan være å gi slipp på fortiden som av ulike årsaker hemmer en fra å leve i nåtiden, er viktige omdreiningspunkter i debutanten Lina-Marie Ulvestad Halås' roman Randhav.

Flytende tid

Romanen åpner med en beskrivelse hentet fra nevnte Watchmen, en tegneserie som har fulgt Evy, hovedpersonen i Ulvestad Halås debut, siden hun var liten. En av karakterene i Watchmen, Dr. Manhattan, er ikke lenger bundet av fysiske lover. Etter at han ble utsatt for en ulykke er han i stand til «å se hele sitt evigvarende liv utfolde seg i episoder uten lineære strukturer.» For Dr. Manhattan finnes ingen fortid, fremtid eller nåtid.

Denne følelsen av «samtidighet» er hva Evy kjenner på når hun kommer tilbake til hjemstedet sitt. Her skal hun gjøre undersøkelser for firmaet hun jobber for i forbindelse med kommunens planer om å bygge et museum ytterst i havgapet. I barndomshjemmet blir hun konfrontert med minner om broren som forsvant da hun var tretten, og en distansert mor som nok heller ikke helt har klart å bearbeide brorens bortgang.

Lappeteppe av minner

Det er tydelig at forfatteren ønsker å skape en Dr. Manhattan–effekt, hvor tiden ikke er kronologisk, men snarere at nåtid og minner bakes sammen og utfolder seg for leseren som en slags ustanselig strøm av hendelser. Dette gjøres blant annet ved en kontinuerlig bruk av presens, og en stadig veksling mellom nå og da, fantasi og virkelighet. Disse hoppene fram og tilbake glir stort sett lett og ledig og skaper et rom hvor vi øyner beveggrunnen bak flere av følelsene Evy bearbeider, som skyldfølelse, ensomhet og forsoning. I tillegg funger dette lappeteppet av komponenter som et bilde på hvordan Evy selv forsøker å forstå hva som hendte med broren, den kvelden han ble borte.

Den gjentatte presensformen er derimot ikke bestandig like heldig. Flere steder oppstår det partier som skurrer, som når forfatteren skriver: «Jeg tenker på et rom i et kollektiv jeg en gang bor i», eller «jeg legger på salami og agurk, bruker ekstra med pålegg, en vane jeg legger meg til i studietiden: Når jeg er hjemme og ikke tenker på å spare, legger jeg på dobbelt, fråtser».

Vaklende språkstillas

Dette i seg selv er ikke nødvendigvis nok til at romanens språklige stillas vakler. Men i kombinasjon med altfor mange banaliteter får teksten et fravær av språklig presisjon. Det er også en håndfull hendelser i romanen som fremstår noe besynderlige. Det gjelder for eksempel når Evy forteller følgende: «En av morgenene jeg begynner senere på jobb enn vanlig tar jeg innover meg at vi alle en dag skal dø».

Med tanke på at hun mistet broren sin som trettenåring er vel dette noe hun har tenkt på før nå? Ville det ikke vært naturlig at en slik hendelse fremskynder den slags tanker knyttet til liv og død?

På grunna

Selv om grafiske romaner ikke er dagligdags hos norske forfattere, er ikke denne litterære referanserammen nok til å redde Ulvestad Halås' tekst. I motsetning til «superhelt-tegneserien» Watchmen, som dekonstruerte sin egen sjanger, slik at den selv i dag oppleves som nyskapende, forblir Randhav en konvensjonell samtidsroman med et av de mest vanlige utgangspunktene vi ser i litteraturen: En hovedperson kommer hjem for så å bli konfrontert med «noe», et traume eller lignende. Men når språket ikke besitter den nødvendige nerven og presisjonen, er det vanskelig å bli tilstrekkelig engasjert av det hovedpersonen går igjennom.