Anmeldelse

Det er noe knotete og stivt ved Svein Bollings mange kvinneportretter: Robuste sitter de der, som Vigeland-statuer, ganske så mimikkløse. Det er ikke så mye som skjer i disse tradisjonsbundne bildene, tenker jeg, før jeg legger merke til at det er et bord foran kvinnene. På et av bordene står det en kaffekopp, på et annet et vannglass. Det snodige er at de er i ferd med å tippe. Til tross for kvinnenes dype ro, trekker altså andre krefter gjennom bildene som en sterk bris: I et av maleriene beveger til og med flammen på et lys seg, mens håret på kvinnen som holder lyset er ubevegelig. Hvilke krefter er det snakk om?

Uromomenter

Når jeg går rundt i Nye Pasteller (part trois) ser jeg slike forskyvninger i de fleste bildene.

I et maleri svømmer en gullfisk i løse luften foran en kvinne, som om den var under vann. I et tredje står en teddybjørn foran nok en kvinne, men anatomien minner mer om et vilt dyrs enn et kosedyr. I Johannes døperen ser vi den bibelske figuren ruve bak en kvinneskikkelse – som kan være jomfru Maria – men ser vi nærmere etter ligner han mer Frankenstein enn noen døper: Kroppen er lappet og sydd sammen.