Anmeldelse

Det er noe knotete og stivt ved Svein Bollings mange kvinneportretter: Robuste sitter de der, som Vigeland-statuer, ganske så mimikkløse. Det er ikke så mye som skjer i disse tradisjonsbundne bildene, tenker jeg, før jeg legger merke til at det er et bord foran kvinnene. På et av bordene står det en kaffekopp, på et annet et vannglass. Det snodige er at de er i ferd med å tippe. Til tross for kvinnenes dype ro, trekker altså andre krefter gjennom bildene som en sterk bris: I et av maleriene beveger til og med flammen på et lys seg, mens håret på kvinnen som holder lyset er ubevegelig. Hvilke krefter er det snakk om?