Anmeldelser

Usentimental sorgbehandling

Sommer 1993 er verken retro-fest eller tåreperse, men en inderlig biografisk skildring av noen avgjørende ­barndomsuker.

Det begynner kaotisk, i en forvirring av fyrverkeri, mobbing og fortvilte pårørende. Gradvis demrer det at vi følger seksårige Frida umiddelbart etter at hun har blitt foreldreløs. Hun fraktes fra Barcelona til det landlige ­Catalonia for å bo med nære, men for henne ukjente slektninger.

Primærnæring

Frida er byjente og engstelig for høns og kyr. Hun er skeptisk under oppstykking av pattegris og ser ikke forskjell på kål og salat i grønnsakshagen. Viktigere for filmens fortelling er sorgen hun bærer med seg til den pittoreske (uttrykket føles for en gangs skyld beskrivende), solfylte og nokså muntre sørspanske landsbygda.

Det er sørgelig, på grensen til uutholdelig å se et så trist og utilpass barn. Frida er ofte alene i bildet, de voksnes nærvær føles gjennom stemmene deres; fjerne­ ekkoer av uforståelige diskusjoner.

LES OGSÅ: Psykologer mener «Sommer 1993» kaster lys over barns tapsopplevelser.

Under lupen

Av tittelen kunne­ man la seg forlede til å tenke retro-fest med innslag av eurodance, grunge og Baywatch. Men filmen unngår den mest prangende og skamløse 1993-stilen og oppfattes som tidløs. Sommer 1993 heter Sommer 1993 fordi den gjengir debuterende spillefilmregissør Carla Simons egne opplevelser den sommeren og kan kategoriseres som en poetisk selvbiografi, et forstørrelsesglass på noen vanskelige, men svært formative uker.

Filmen finnes ikke selvrettferdig, hovedpersonen Frida er langt fra historiens mest sympatiske menneske. Hun er sjefete mot sin nye lillesøster og utnytter at hun er eldst. Hun er tverr mot sine ferske foresatte og viser lite takknemlighet eller andre følelser.

LES OGSÅ: – Bergman ga hele sitt liv til kunsten, sier Liv Ullmann.

Forlatelse

Her er lite «handling» – ja er Sommer 1993 i overkant hverdagslig og dvelende? Vi serveres lange flue på veggen-sekvenser med mer formål å skildre enn å besørge fremdrift, for eksempel en rørende realistisk scene der vi iakttar de to jentene i badekaret. Voksne konflikter og diskusjoner som vedrører Fridas nåtid og fremtid anes i bakgrunnen, vi får aldri detaljene.

En tidlig nøkkel til filmens logikk er en gjentagende ­passasje fra Fader Vår: «Forlat oss vår synd, som vi forlater våre syndere». Frida får ut frustrasjonen i ensom bønn og foran helgenfigurer i hagen. Men hvem er synderne­ og hvem fortjener tilgivelse?

Ekte

Sommer 1993 går altså dypt inn i en stemning, den stemningen som må ha satt seg i kroppen etter denne sommeren, det faktiske minnet om den. Det vi ser er nøye bearbeidede erindringer, følelser av sorg og utrygghet. Den oppleves som svært langt fra alskens standardiserte barndomsminneskildringer på skjermer og lerreter, av og til går tankene til Margreth Olins dokumentarfilm Barndom (2017). Den virkelighetstro tilnærmingen understrekes av opptaksstedet – akkurat der regissøren opplevde denne avgjørende sommeren – i virkelighetens 1993.

Området er varmt og frodig, naturbeskrivelsene er stofflige uten å bli påtatt «sanselige». Tilbakevendende religiøse festivaler med fargesterk, ofte humoristisk anlagt helgendyrkelse forteller mye om lokalbefolkningen; de er varme og tradisjonelle.

LES OGSÅ: Nye filmanmeldelser hver torsdag i Vårt Land.

Uten klisjeer

Faktisk inneholder filmen så lite ytre handling at det ikke umiddelbart er klart hva regissør Carla Simon ønsker å fortelle. Dette er ingen trist skillingsvise i Dickens-tradisjon, Fridas nye familie er snill og kjærlig! Man fornemmer derimot et samvittighetsfullt oppgjør med egen oppførsel – blant andre uttrykt gjennom nettopp Fader Vår.

Det blir etter hvert klart at «handlingen» her er veien ut av sjokket over foreldrenes død og mot aksept av situasjonen.­ Det skjer bortimot fritt for melodrama­ og helt uten klisjeer.­ Slik blir Sommer 1993 en både modig og enøyd refleksjon over et barns vanskelige situasjon, en enkelt sommer. Og når forløsningen kommer, er det noe av det sterkeste denne anmelder har opplevd på kino på en stund. I all sin enkelhet.

Les mer om mer disse temaene:

Einar  Aarvig

Einar Aarvig

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Anmeldelser