Anmeldelser

Uretten velger ­alltid den svakeste

Uretten legger sine sine feller – gjerne i nestekjærlighetens navn. Som i Den Norske Operas krypende sterke oppsetning av Billy Budd akkurat nå.

Dette var kvelden da alt stemte. Operasjef Annilese Miskimmons regidebut i Benjamin Brittens psykologiske thriller om hvordan ondskapen skriver sitt regnskap, er et av de sikreste­ grep­ene som er tatt ved Den Norske Opera på lenge. Bærende roller er besatt av de beste på markedet. Orkesterspillet ­under Mark Wigglesworth er «gjennomsiktig» nok og fleksibelt i alle svinger, for her skal det fargelegges snedig.

Lugarer og kryp

Det som skjer på scenen er nær, historiens opprinnelige fullrigger fra ­romanen er erstattet med en ubåt, det kler tid og tekst – vi ser inn i et skrog, små lugarer og ganger, akkurat som livet i en maurtue. Det er godt egnet for en opera som handler om det perverterte hjertets ubevisste trang til destruksjon og å gjøre det trangt for andre. Og: Billy, den foreldreløse, som så sitt livs mål nådd (trodde han) da han ­mønstret på en fullrigger i kamp mot franskmennene på 1700-tallet (Brexit, den gangen også) – sør­afrikanske Jacques Imbrailos gestalter den sårbare skikkelsen, som i følels­ene toucher livets fire «årstider» på tre timer.

LES OGSÅ: Klimakrisen som opera

Lytterens evne

Jeg vil ikke punktere plottet med detaljer. Dels fordi det er intrikat og hoved­tyngden av «meddelelsene»­ ­ligger i det skjulte, på sansenes plan og i samaksjon med musikken­ – dels fordi det fort kan bli at jeg gjør det for å ordne­ opp i mitt eget hode. For det er mye psykologi her, det skjer i det indre og ­baserer seg på lytterens evne til å tenke (og føle) på flere­ plan, alt er ikke skrevet med ildskrift.

I kampsonen

Likevel, kort fortalt. Billy mønstrer lykkelig på skipet, som blir hans endelikt – uretten velger alltid den svakeste.­ Mange er ute etter den skjøre, sterke og «vakre» ynglingen. Han blir bokstavelig talt og uten å ane hva som foregår, stående i et brennpunkt, i kampsonen hvor homoerotiske følelser vokser seg eksplosive – en kamp mellom den sørgelig svake kaptein Vere og sluggeren skips­kaptein Claggart, som den listigste. Kortet de spiller om er den uskyldige Billy Budd, offerlammet.

Påskepreken

Billy Budd er en påskepreken god nok. Da urett og svik ble for gnagende i kroppen,­ trakk Benjamin Britten ofte mot operaen – da også gjerne­ med mer eller mindre ­tydelige kristne­ hendelser og idealer som en under­strøm. Ikke fordi han på noe vis forholdt seg til ortodoks kristendom, men fordi han der fant de sterkeste bildene, det tydeligste opprør mot elendig­heten i verden. Kaptein Vere, som i sin elendige svakhet – akkurat som Pilatus – overlater til ­andre å felle dommen over Budd. Den stedfortredende lidelsen og til sist korsfestelse, i Billy Budd er alt tydelig nok. Slik det er i ­romanen, som ligger til grunn for operaen – Herman Melvilles­ Billy Budd, forfatteren av en av verdenslitteraturens tinder, romanen Moby Dick.

Har sett sitt

Havet er en syndflod, det bærer og det «spiser» sine. Det er heller ikke uten ­ømhet, om vi frister oss inn i ­poesien. Det 180 millioner år gamle Atlanterhavet, hvor disse indre og ytre kampene foregår, har sett sitt. Blant annet Vere, som adlyder lov og uklare ­orden framfor moral og samvittighet – en belest mann og en sviker som kjenner moralens regelverk som sin egen bukselomme. «Jeg er en gammel mann og har erfart mye», sier han, der han sitter, knust og selvreflekterende ulykkelig i en dyp stol og rives av tanker mange år senere. Slik åpner operaen – «jeg har vært en handlingens mann og kjempet på havet for konge og fedreland. Mye godt er blitt vist meg og mye ondskap, og det gode har aldri vært perfekt. Det er alltid en brist, en defekt i bildet av det guddommelige, en skurring i englenes sang, noe som stammer når evigheten taler.»

LES OGSÅ: «Musikk kan saktens brukes til å be om hjelp»

På det beste

Dette er opera på det beste. Svikets topografi ­rulles ut for oss – hva som kan skjer når individets begjær og impulser er ute på tur. Det er sangere som med indre kraft og alt fra blankpolert til rått ytre, vet hva de synger om. Koret – besetningen­ – gjør en formidabel skikkelse, med en samstemmighet og enetale når det ­kreves, som kaotisk kraft når det kreves. Alle burde vært nevnt, denne gangen – det får bli med én, Jacques Imbrailos Billy Budd, når han sitter med stoisk ro foran dødens ansikt og synger sin klage­sang, slik Dido i Purcells Dido og Aeneas synger sin klage, da er vi på himmelens høyde. Går det i det hele tatt an å puste liv i en engel uten at det blir platt? Ja.

Ingen arier

Finnes det ikke arier i Brittens operaer, spør Britten-noviser – med rette. Det er mest uten, det er sant nok – bortsett fra denne siste. Første akt vil for ikke altfor drevne kjennes som en transportetappe. Men, du verden – så kommer premien, dramaet utspilt på flat mark. Det som sitter i, nå flere dager etter, er at av alle menneskets instinkter­ finnes det ikke ett som ikke kan vende seg mot det og ødelegge det. Trangen til total rettferdighet er antakelig det mest destruktive av dem.

Skurkologi

En kunstnerisk seier og en knyttneve. Kanskje blir jeg et bedre menneske ­etter dette, skjønt den vegrer jeg meg for å forhåndsselge. Men ingen skal påstå at de ikke kjenner skurkologiens regler etter dette.

Les mer om mer disse temaene:

Olav Egil Aune

Olav Egil Aune

Olav Egil Aune har vært ansatt i Vårt Land i en årrekke, blant annet som kulturredaktør. Han er nå tilknyttet redaksjonen som kommentator og anmelder.

Vårt Land anbefaler

1

1

1

1

Annonse
Annonse

Mer fra: Anmeldelser