Anmeldelser

Uforsonlig islamkritikk

Jeg liker å tenke dette: Alt det vi lytter til, leser, ser på TV, alt dette vi fyller livet vårt med, former oss. Å lese Hege Storhaug preger meg mer enn jeg liker å innrømme.

Storhaugs uforsonlige holdning overfor en gruppe mennesker, muslimene, er tungt fordøyelig. Jeg stritter i mot. Men det er lyspunkt. For å ta det som fungerer minst dårlig først, det deskriptive. Storhaug leder leseren inn i beskrivelser av forskjellige felt relatert til islam i dag. Alt dette er basert på mange tiårs erfaringer.

Bør lytte

Her skal vi forsøke å lytte til Storhaug. Hun forteller om kvinneforakten hun har møtt blant muslimer. Hun forteller om salafister, jihadister og det muslimske brorskapet, og forsøker å bevise hvordan disse radikale bevegelsene finnes i Norge i dag. Hun gir oss et innblikk i HRS sine konflikter med Rabitamoskeen i Oslo, med Antirasistisk senter og med ledende akademikere som Henrik Thune, Hilde Henriksen Waage og Bjørn Olav Utvik. Disse er mer nyanserte enn Storhaug og HRS, og hun mener de tar feil.

Hun forteller om jødehatet blant muslimer, som hun mener er sterkere i islamske tekster enn det noen gang var i nazismen. Hun følger norske kriminelle som blir radikale muslimer som slutter seg til IS i Syria. Hun gir oss nedslående demografiske profetier om folkevandringene i Europa og Norge, og peker på at et flertall av muslimer vil gi store sosiale og kulturelle problemer. Hun tar oss gjennom standard religionskritikk av islam for å vise at islamske tekster oppfordrer til vold mot annerledes troende.

LES MER: – Storhaug er en ventil for islamkritikerne

Balanserer på knivsegg

Alle disse sidene ved boken er interessante. Vi bør ta dem inn. Det er helt åpenbart verdimessige konflikter mellom en sekulær europeer og en muslim i dag. Vi vet også at holdninger til kvinner og jøder er en utfordring i flere muslimske sammenhenger. Storhaug er lesverdig hvis og bare hvis man klarer å ikke legge så stor vekt på den rettferdige harmen hun skriver med. Hun balanserer hele tiden på en knivsegg, for vi merker så altfor godt hvor kamplysten hun er. Her ville en redaktør (boken er utgitt på Kolofon forlag, et forlag som mener at alle som vil skrive en bok, bør få gi ut en bok) kunne ha dempet Storhaugs retorikk, som hele tiden står i fare for å ødelegge leseropplevelsen.

Følg oss på Facebook og Twitter!

Objektiv størrelse

Så til de steder der Storhaug blir normativ og påståelig. Hun er ikke spesielt akademisk anlagt, for hun forsøker ikke å motbevise tesen sin: At islam er voldelig. Hun burde gitt leseren en mulighet til å trekke konklusjoner selv, basert på empiri som peker i motsatt retning av egne teser.

Et annet problem er Storhaugs forståelse av religion. Hun skriver som om (islamsk) religion finnes som en objektiv størrelse: Islam er voldelig, islam er kvinnefiendtlig, islam er jødehat. Men religion i ren form finnes ikke, det finnes bare i enkeltmenneskers religiøse praksis og forestillinger. Jeg mener at islam eller kristendom verken er slik eller slik. Det eneste vi kan si noe om, er kristne og muslimers tro og levesett.

LES MER: Storhaug er knaggen vi kan henge følelsene våre på, skriver Erling Rimehaug

Skylder på islam

Faren med å objektivere religion slik Storhaug gjør er denne: Enkeltpersonens ansvar står i fare for å bli borte i Storhaugs religionsforståelse, fordi hun skylder på islam, som religion, som selve årsaken til umoral. Hør bare: «Islam (fremstår) som maktsyk, så intolerant, hårsår, humørløs, blodtørstig, så kvinneundertrykkende og respektløs overfor minoriteter.» At vi ikke har sett dette i Norge er en «villet kulturell kapitulasjon», som Storhaug kaller det.

LES MER: Islamskritisk bok på salgstoppen

Multikulturelt

En annen fare med Storhaugs verdenssyn er at løsningene blir borte i all kritikken. For er det ikke slik at vi alle må finne ut av fremtidens Norge sammen, enten du er muslim eller ateist? Norge er multikulturelt, og det vil forbli multikulturelt. Når vi nå vet det, hva gjør vi? Når Storhaug ikke vil se at den eneste måten vi kan møte disse utfordringene på er å snakke sammen, å møtes for å forstå og endre våre fiendtlige holdninger til den andre, så tror jeg at konklusjonene hennes bare vil forsterke konflikten mellom muslimer og ”de andre”, det være seg sekulære nordmenn, kristne nordmenn eller jødiske nordmenn.

Søke å forstå

Storhaugs bok er et viktig tidsvitne. Boken representerer en del av norsk idéhistorie, nemlig den ekstremt sterke kritikken av muslimer som finnes både i Norge og i Europa i dag. Boken er også viktig for å forstå hvordan denne religionskritiske retningen konstruerer og nærer en forståelse av religion som noe objektivt. Boken er også viktig for å forstå hvordan vi ikke bør møte fremtiden: Vi bør ikke skjære alle muslimer over én kam, vi bør ikke ty til demografiske dommedagsprofetier. Vi bør heller søke å forstå hvordan vi sammen må finne ut av hvordan vi skal leve i en fredelig sameksistens, troende eller ikke. Storhaugs bok kan dermed gi leseren, både ved bokens svakheter, men også styrker, innsikt til å møte fremtidige religionsutfordringer på en konstruktiv måte.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Anmeldelser