Trygt og godt på årets høstutstilling

Et lite rom som tidligere ikke har vært i bruk har åpnet i andre etasje på Kunstnernes hus. Det er i anledning årets høstutstilling, Statens 133. høstutstilling, for å være nøyaktig. Når jeg beveger meg opp trappene er utstillingen ikke offisielt åpnet, og alt er ikke helt gjort klart med filmvisningen som skal foregå i det lille rommet. Det vet ikke jeg når jeg setter meg foran stillbildet fra Eli Mai Huang Nesse sitt videoverk I forgot my grandparents name.

Bildet filmen har stoppet opp ved – uten at det er meningen – er så innholdsrikt og velkomponert at jeg betrakter det lenge. Et interiør med gamle, skjøre gjenstander lyser fra skjermen. I bildet ses to vinduer bak et bord, og over dem er hvite, stive gardiner drapert. Rullgardinene er nede, slik at lyset bare kommer inn i glipene mellom dem og vinduskarmen.

Noen kommer inn i mørket der jeg sitter og forteller meg at det er filmen som har stoppet. Når jeg skjønner at dette bare er et stillestående bilde i en film, går jeg og ser resten av utstillingen for å komme tilbake og se Nesses verk senere.