Kunst

Trygt og godt på årets høstutstilling

Årets høstutstilling kjennetegnes av godt håndverk og vilje til å materialisere og formidle store ideer.

Et lite rom som tidligere ikke har vært i bruk har åpnet i andre etasje på Kunstnernes hus. Det er i anledning årets høstutstilling, Statens 133. høstutstilling, for å være nøyaktig. Når jeg beveger meg opp trappene er utstillingen ikke offisielt åpnet, og alt er ikke helt gjort klart med filmvisningen som skal foregå i det lille rommet. Det vet ikke jeg når jeg setter meg foran stillbildet fra Eli Mai Huang Nesse sitt videoverk I forgot my grandparents name.

Bildet filmen har stoppet opp ved – uten at det er meningen – er så innholdsrikt og velkomponert at jeg betrakter det lenge. Et interiør med gamle, skjøre gjenstander lyser fra skjermen. I bildet ses to vinduer bak et bord, og over dem er hvite, stive gardiner drapert. Rullgardinene er nede, slik at lyset bare kommer inn i glipene mellom dem og vinduskarmen.

Noen kommer inn i mørket der jeg sitter og forteller meg at det er filmen som har stoppet. Når jeg skjønner at dette bare er et stillestående bilde i en film, går jeg og ser resten av utstillingen for å komme tilbake og se Nesses verk senere.

Kvalitet i detaljene

Opplevelsen av å kunne bli sittende og se på noe som er en del av en større helhet, blir likevel med meg gjennom utstillingen. Kvaliteten er jevnt over så høy at det oppleves meningsfullt å dvele ved en detalj i møte med flere av verkene. Høstutstillingen er elsket og hatet, og har i mange år provosert, men i år er den ikke særlig kontroversiell. Jeg vil heller si den er trygg. Jeg synes ikke den er kjedelig av den grunn, og heller ikke uten politisk brodd.

Barbro Raen Thomassen

Barbro Raen Thomassen. Foto: Vegard Kleven.

Smykkeloven

Verket som gjør sterkest inntrykk er det som møter meg først. På den blåmalte veggen i enden av trappen, står det med blokkbokstaver i massivt gull: EVERYTHING WILL BE OK.

Ordene har ingenting med beskjedene som ble skrevet med kritt på asfalt eller på tegninger da koronaen herjet som verst her i landet. Nei, Shwan Dler Qaradakis verk kommenterer først og fremst den danske smykkeloven. Denne ble vedtatt av folketinget i 2016 og innebar at politiet kunne beslaglegge smykker og verdigjenstander fra asylsøkere i det de ankom Danmark. Smykkenes verdi skulle dekke kost og losji. Skulle en asylsøker få beholde sine egne verdigjenstander, måtte hun eller han kunne bevise at smykket var en giftering eller på annen måte hadde stor affeksjonsverdi.

På høyre vegg ved siden av verket, vises en film fra en flyktningleir i irakiske Kurdistan. Kunstneren var her sommeren 2019, og gullet som bokstavene i verket er utformet av, er fra omsmeltede smykker Qaradaki kjøpte her. Mange av menneskene i leiren solgte nemlig slike eiendeler til lokale forhandlere og gullsmeder i håp om å kunne finansiere sin egen flukt.

Måten dette verket forteller en historie på, trenger egentlig ikke forklares med flere ord. Det omsmeltede gullet og historien taler for seg. Qaradaki besitter selv erfaringen av å være kurdisk flyktning, men verket uttrykker en smerte vi alle har del i – delvis også fordi vi er medskyldige. Jeg leser nemlig ikke ordene i gull kun som et uttrykk for en flyktnings fortvilte håp, men også for den uforpliktende lettheten vi som er født i Skandinavia har møtt disse med. «Alt vil bli ok» lyder ganske hult når det kommer fra den kanten.

Shwan Dler Qaradaki

Shwan Dler Qaradaki. Foto: Vegard Kleven.

Natur som gir og tar

Videre er Høstutstillingen av året preget av godt håndverk og vellykkede materialiseringer av ideer. En del verk stopper jeg riktignok ved uten å kjenne noe annet enn likegyldighet, det er å regne med. Det er likevel nok av verk som kjennes viktige.

Jeg står lenge ved Mariia Drachuks maleri Beam, som oppleves som en hyllest til malingen som medium. Strøkene og fargene virker på en sånn måte at det kjennes som at det er selve livskraften som jobber og hviler i lerretet. Barbro Raen Thomassens skulptur S for Seeds and Survival II er et solid verk i seg selv, men når vi kommer hit i rommet merkes det at utstillingen også er godt kuratert. Thomassens steinskulptur både gir og får av billedveven til Anne Stabel, i plantefarget garn, like ved. Den snakker også med Knut Helge Oddens nydelige granittskulptur LIVE. Alle disse verkene henter kraft og skjønnhet fra naturen. Odden, som døde i fjor, bidrar også med et annet skulpturelt høydepunkt i utstillingen.

Knut Helge Odden

Knut Helge Odden. Foto: Vegard Kleven.

Ideer og materie

Jeg kommer tilbake til Nesses videoverk og får se hele filmen. Jeg blir blank i øynene mens bilde etter bilde avløser hverandre. I åtte minutter følger vi kunstnerens mor som vasker ulike interiører – alle gamle, noen på museum, andre i et privat hjem. Mange av objektene hun omsorgsfullt tørker støv av eller vasker, kjenner jeg igjen. Et servise fra 50-tallet som bestemor og bestefar hadde, eller en trekrakk som ligner den farmor hadde på hytta. Hvert eneste bilde er komponert med varhet, formbevissthet og respekt for gjenstandene. Lyssettingen ville gjort den nederlandske barokkmaleren Johannes Vermeer misunnelig.

Nesses verk er talende fordi den har i seg mange av elementene som gjør årets høstutstilling god. Det handler om at så mange av de presenterte kunstnerne legger for dagen kyndighet i faget, og velutviklede ideer, enten det er politisk eller følelsesmessig – for ikke å si åndelig. Utstillingen grenser kanskje med å bli litt for trygg, de store sjansene tas ikke. Til gjengjeld kan du uten ubehag ta med både mor og bestefar på en givende formiddagstur til Kunstnernes hus.

LES MER:

---

Kunst: Høstutstillingen

  • Statens 133. høstutstilling
  • Kunstnernes Hus, Oslo
  • 19.09.20 – 01.11.20

---

Les mer om mer disse temaene:

Live Lundh

Live Lundh

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Kunst