Trærnes tilstedeværelse

To bøker er nylig kommet fra Anna Fiskes tusjpenn. Den ene er hennes populære Hallo-­serie, som denne gangen er ­kommet til skogen. Den andre er ei særpreget bok med ettertenksomhet omkring livet: Trær jeg har møtt. Den må kunne betraktes som en «allalderbok» til tross for at de fleste av refleksjonene er preget av voksne tanker og erfaringer.

Trærne Anna Fiske har møtt, er så markerte i sin tilstede­værelse at hun tiltaler dem direkte som et du. De andre skikkelsene i boka, som barna hennes, en ­søster, en mor og en far, må nøye seg med en litt mer distansert tredje­persons form. Dette understreker det personlige forholdet mellom Anna og trærne. De er viktige vekster, som har spilt en rolle i hennes liv som barn, og i forbindelse med konkrete hendelser i livet.

Ikke så nøye

Litt sært er det jo med disse direkte ­henvendelsene til trær, så opplevelsen av boka avhenger av at man nærmer seg den med en åpen og poetisk holdning. Fiske er springende også, slik vi snubler gjennom ­livet, ganske ustrukturert og helt uten sidetall. Som om hun vil si at det ikke er så nøye med kronologien. Vi må bare være til stede, årvåkne for små ting og nyanser i livet.

Her er plutselige snapshots av episoder: En gjemmelek, den ­første sigaretten, tanker omkring en uønsket graviditet, et dødsfall og årstidenes gang. Tekstene er ultrakorte. De fungerer best som stikkord inn til hva leseren selv måtte sitte med av minner og lengsler. Men når vi først er satt på sporet, kan vi gå inn i ­tegningene og lete etter assosiasjoner der. De er mangfoldige og ganske fulle av små innfall med detaljer som noen ganger er lette å tolke, andre ganger er ganske tåkete.

Noen av tekstene er så ­abstrakte at de kan lede ­nesten hvor som helst. Andre er en åpen dør: «Det jeg først forelsket meg i med deg, stikker nå lenger og lenger ut til sidene, tar litt av ­solen, irriterer og river. Jeg står med hagesaksen i hånden, ser på hele deg og tenker at der inne er du, at det er din fulle rett å vokse videre utover og at det der rufset, det som irriterer, det som tar ­solen, også det må jeg elske.»

[ LES FLERE BOKANMELDELSER HER ]

Vrimlebøker

Tegningene til Anna Fiske i denne boka har ­klare likhetstrekk med ­stilen hennes slik vi kjenner den fra vrimlebøkene hennes. Den ­første, Hallo jorda, kom i 2007 og siden har hun sagt hallo til både byen, havet, planeten og fargeblyanten. Og nå altså skogen.

Her inviterer hun leseren med inn i et sant virvar av små og ­store dyr, busker, trær og ­andre vekster. Det foregår uhorvelig mye på hver side, så det er slett ikke fort gjort å svare på de enkle spørsmålene hun har satt opp: Ser du nissen? De to duene? En sur fisk? Beveren som bygger enda en hytte?

Noe av grunnen til at disse ­bøkene er blitt så populære, er antakelig den store detaljrikdommen, som gjør at du kan sitte og glo på hver eneste side i lang tid, og plutselig oppdage noe nytt. Dessuten har mange av figurene humoristiske tilsnitt og er tegnet med en nonchalant, ­rablete stil som stimulerer til spontanitet og glede.

Det er interessant å se hvor mange ulike følelser og 
refleksjoner man får ­gjennom presentasjonen av Anna ­Fiskes trær. Deres store variasjon og ulike skjebner i livet kan ­minne oss om våre egne kår og ­utfordringer.

Blekkflekker. Også Trær jeg har møtt preges av denne litt ­rablete stilen, skjønt virvaret er betydelig mindre. ­Tegningene er for det meste i svart-hvitt, og med blekkflekker utover her og der, noe som bidrar til ­opplevelsen av at dette er ­skisser, spontane og temperaments­fulle uttrykk for sterke ­følelser. ­Gjennomgangsfiguren er en tynn ­skabelon med diger ­snute og et slags gevir og noen ­ganger hale. Den er ­forunderlig ­uttrykksfull i sine mange forskjellige ­utforminger og at den er så ­hinsides kroppslikhet med noen, gjør at den kan tjene som jeg-figur for mange slags ­mennesker.

Tegningene er det som gjør denne boka åpen også for barn. De mange detaljene er tilgjengelige for alle og man behøver ikke å støtte seg til de korte tekstene for å oppleve dem.

Marianne Lystrup

anmeldelse@vl.no