Tradisjonstro suksess

Det føles som å gå inn i et museum: ­Dansere i strutteskjørt og «strømpebukser», ball-
scener med svingende fløyels­kapper og puffermer på ­tå­spissene mellom titteskap-­kulissene. Der Alexander ­Ekman fylte scenen med 5.000 liter vann i en maksimalistisk nyversjon på Operaen i 2014, trer ­koreograf Anna-Marie Holmes ingen nytolkning ned over ­hodene våre. I stedet blir vi vitne til en for­dypelse i å dyrke frem det ­klassiske danseuttrykket.

Når Nasjonalballetten igjen tar for seg svaneforvandlingen, ­skaper de museale rammene ­paradoksalt nok en befriende ­følelse av å kunne hengi seg til historien – og dansen – som ­krever enorm teknikk så vel som evnen til å vise et stort følelsesregister hos sine dansere.

Indre liv

Den startet som en fullstendig flopp. Premieren på Svanesjøen ved Bolsjoj-teatret i Moskva i 1877 sjokkerte publikum, som ikke var vant til at musikken hadde en så ­dominerende rolle i å fortelle historien. I dag regnes den som ballettens kanskje aller største hit. Dobbelt­rollen som den gode svane­prinsessen Odette og den onde trollmannsdatteren Odile, blir regnet som den mest krevende en ballettdanser kan ha – og derfor den ultimate drømmerollen for primaballerinaer i over hundre år.

Balletten inspirerte blant ­annet filmregissør Darren ­Aronofsky til å lage Black Swan med Natalie Portman i den krevende hovedrollen i 2010. Her lå dramaets dilemma i hovedrollens ynde og uskyld, der feilfri teknikk ikke klarte å veie opp for ­hennes manglende evne til å komme i kontakt med det sensuelle og fandenivoldske i seg.

På Operaens hovedscene gjør Yolanda Correa en stødig prestasjon. Hun balanser det ­eventyrlige og skjøre med det mer røffe og raske. Det er likevel først i møte med Yoel ­Carreno som prinsen, at ­Svanesjøens ­sarte mystikk for alvor griper om publikum. Carrenos dans er en visuell nytelse, med en ­presisjon det er vanskelig å ­begripe. Han imponerer ikke bare med sin ­fysiske tilstede­værelse som danser, men gir også et innblikk i karakterens indre. Et hjertelig smil, et nedslått blikk – her kan hele spekteret fra dyp ­forelskelse til stor ­fortvilelse ­leses i ­ansiktet. Nasjonal­ballettens ­øvrige ensemble ­støtter godt opp om historien, med full ­kontroll over det ­klassiske, stramme ­ballettspråket.

[ LES MER OM DANS HER ]

Legende

Svanesjøen er basert på en tysk legende om prinsesse Odette som blir forvandlet til en svane av en ond trollmann. Forbannelsen gjør at hun må leve som svane på dagtid, men blir menneske igjen om natten. Prins Siegfried ser henne dansende en natt, forelsker seg hodestups og ber henne til slottsballet ­kvelden etter.

Til samme ball kommer trollmannen som har med seg ­datteren Odile. Hun ser helt lik ut, bortsett fra at hun kler seg i svart, mens Odette er hvit. ­Prinsen tar feil av de to og ­sverger sin evige kjærlighet til henne for å ­bryte forbannelsen. Fortvilelsen er stor når han skjønner hvor feil han har tatt, noe som gjør at ­Odette må tilbringe evigheten som svane.

Norsk vri

Det finnes flere ­versjoner av slutten, og i ­denne ender det med at de begge ­kaster seg i døden. Den ­kanadiske ­koreografen Anna-Marie ­Holmes har imidlertid gitt det hele en «norsk vri»: I tråd med folketradisjonen der det onde blir forvandlet til stein i møte med lyset, lar hun solen stige opp bak trollmannen i det han skuer ned i avgrunnen etter kjærlighets­paret som har kastet seg i døden. At trollmannen stivner og går i ett med berggrunnen, forstår vi nordmenn umiddelbart.

Slik krydrer Holmes den ­ellers så tradisjonstro ­forestillingen med en urnorsk referanse på en kreativ og sømløs måte. Og lar med det heller ikke ­ondskapen vinne. Det er den ekte ­kjærligheten som har knust troll­mannens ­forbannelse. At ­mennesker kledd ut som ­svaner kan røre en til tårer, bunner til sist i Tsjajkovskijs gripende ­musikk. Under musikalsk ledelse av Vello Pähn, smyger de rike harmoniene og følelsesladede melodiene seg inn i øregangene og godt under gåsehuden.