Toner bak tomme ord

For å være på den redelige siden, må jeg komme med en innrømmelse: Natta syng sine songar av Jon Fosse er et stykke jeg i utgangspunktet stiller meg spørrende til, uavhengig av oppsetning.

Det handler om en selvmedlidende mann som ikke vil annet enn å skrive, men ikke får det til. Han og samboeren har nylig fått en sønn, og stemningen er mer enn trykket. Han er redd for folk og går aldri ut. Hun klarer snart ikke mer. Klaustrofobien bygger seg opp og hva slags utvei finnes det til slutt for en lidende kunstner? Du kan jo gjette.

LES MER: Relasjoner settes i relieff i en forestilling hvor en maksimalistisk regissør bryner seg på en minimalistisk dramatiker.

Musikalsk komposisjon

De første minuttene av forestillingen på Amfiscenen på Nationaltheatret er imidlertid all min skepsis godt begravet. Den franske regissøren Laurent Chétouane lar det begynne lydløst. Nils Golberg Mulvik, i rollen som Den unge mannen, leser stille i nesten-mørket. Han legger fra seg boka og setter seg ved skrivemaskinen. Lyden av bokstaver vi ikke ser fyller rommet. Han reiser seg, og går bort til et piano.

I det tonene stilner, hører vi skritt. Marte Engebrigtsen kommer inn på scenen gjennom en blå dør. Hun er Den unge kvinnen, iført røde strømpebukser og sko som klikker mot gulvet. Både visuelt og musikalsk er den lavmælte komposisjonen elegant og spørrende. Det er natta sine sanger vi hører, og de er underlige og vakre helt til menneskene setter i gang med de dumme ordene sine.

LES MER: Den sanne historien om en mor og datters sjeldne samliv rommer både tankevekkende paradokser og en rørende innsikt i hva et lykkelig liv kan være.

Misantropi

Det er fascinerende hvordan Fosse makter å fylle fåmælte fraser og famlende ord med så stor kraft at vi svever mot himmelen, og hvordan han likedan kan vise språket som fullstendig tomt og hult. I Natta syng sine songar gjør han det siste. Jeg opplever at det ligger en sterk undertone av menneskeforakt i dette Fosse-stykket, som Chétouanes oppsetning fremhever i stedet for å utfordre.

Flere linjer kan trekkes mellom Natta syng sine songar og Ibsens Vildanden. Den unge mannen hos Fosse ligner Hjalmar Ekdal i hvordan han trenger livsløgnen sin: håpet om å skrive noe av verdi. Hos Ibsen er villanden i størsteparten av stykket gjemt på loftet. I den aktuelle forestillingen på Nationaltheatret blir den lille gutten – i form av en plastdukke – løftet opp og båret, men lenge ser vi bare en vogn som like gjerne kunne vært tom. Når Den unge mannens illusjoner brister, er det han selv som ofres, ikke barnet, slik det er hos Ibsen. For hva?

Det er ingenting heroisk med utgangen på Den unge mannens liv. Dramaet er bygget opp som et mareritt som blir verre og verre, til hans verste frykt innfris, og Den unge kvinnen til en viss grad står igjen som årsaken til ulykken hans. Han er den svake, uten at vi inviteres til å sympatisere med ham. Selvmedlidenheten har satt ham fast i en logikk som sier «jeg kan ikke elskes, jeg er mislykket, jeg blir aldri utgitt.» Vi har hørt så mye sutring av dette slaget av mannlige forfattere opp gjennom tidene, at jeg rett og slett ikke har så mye respekt til overs for problematikken lenger.

Bærende mørke

Paret får på et tidspunkt besøk av mannens foreldre. Avstanden mellom menneskene på scenen er så stor at det blir parodisk. Foreldrene hilser avmålt på en armlengdes avstand, og alle er så ubekvemme i hverandres selskap at det ikke virker troverdig. På én måte er det et element av comic relief i dette, vi kan ikke annet enn å le. Men det tas så langt at det jeg kjenner behov for forklaringer, som aldri kommer. Hva er det med moren? Er hun syk?

Slik motivasjon skorter det på i oppsetningen til Chétouane. Allikevel er formspråket så overbevisende at det gjør forestillingen verdt å se. Mørket som ofte ligger tungt over scenen, er ikke bare fravær av lys. Det bærer, nesten som om det var stykkets viktigste karakter.

Skuespillerprestasjonene er gode, og særlig Marte Engebrigtsen. Jeg savner allikevel en klarere håndtering av hva dramaet egentlig handler om og formidler. Den unge mannen leter kanskje etter tonene bak menneskets stotrete språk, men som teater må også sceneteksten brukes på en måte som gir retning.