To litterære genier, en livsfjern sommer, 1936

Temaet er alvorlig, to av ­Europas tydeligste forfattere­ er på ferie. Sted: Oostende, den lille, belgiske byen, der østerrikske og tyske intellektuelle og kunstnere, forfattere og journalister, og altså Stefan Zweig og Joseph Roth, møttes sommeren før nattemørket senket seg over Europa. De fleste var jøder på redselsflukt, Zweig og Roht også. De to innledet nærmest et avhengighetsforhold, nettopp der. Zweig trengte den sylskarpe «leseren» Roth for å «kritisere» tekstene sine, mens alkoholikeren Roth hadde behov for penger til sprit og mat, men også én til å vurdere egne tekster. De var forskjellige som to verdensdeler, men de likte hverandre. To litterære genier på sommerferie i Oostende.

Mye nostalgi

Det var en merkelig sommer, en livsfjern sommer der «sarte» sjeler fant hverandre i sus og dus, de ante hva som kom. Den utbredte krigsromantikken blant kunstnere og forfattere var velkjent fra forrige krig, nå var den i ferd å knuses – de var, som de fleste, redde, og det måtte døyves. Stefan Zweigs saktmodig melankolske og til dels sentimentale erindringsbok Verden av i går, forteller noen år senere­ om hva som skjedde inne i ham. Han «gråter» over en verden som smuldrer, ja, allerede har smuldret og hvor intellektuelle, aristokrater og kunstnere – «opphøyde» utgaver av menneskeslekten – har mistet sin makt. Boken er et mesterverk, men den har sine sider. Når han priser pasifismens lykksalighet, mens hele ungdoms­årganger av folket ligger og dør i ­europeisk mudder, vil jeg brutalt kalle prosjektet for humanistisk kynisme. Han passiviserte seg selv.