Bøker

To litterære genier, en livsfjern sommer, 1936

En lurvete bok om forfatteren Stefan Zweig og hans atskillig mer gjenglemte ­kamerat og forfatter Joseph Roth, mens de ruser rundt sin egen navle i høyt og fuktig tempo, sommeren 1936.

Temaet er alvorlig, to av ­Europas tydeligste forfattere­ er på ferie. Sted: Oostende, den lille, belgiske byen, der østerrikske og tyske intellektuelle og kunstnere, forfattere og journalister, og altså Stefan Zweig og Joseph Roth, møttes sommeren før nattemørket senket seg over Europa. De fleste var jøder på redselsflukt, Zweig og Roht også. De to innledet nærmest et avhengighetsforhold, nettopp der. Zweig trengte den sylskarpe «leseren» Roth for å «kritisere» tekstene sine, mens alkoholikeren Roth hadde behov for penger til sprit og mat, men også én til å vurdere egne tekster. De var forskjellige som to verdensdeler, men de likte hverandre. To litterære genier på sommerferie i Oostende.

Mye nostalgi

Det var en merkelig sommer, en livsfjern sommer der «sarte» sjeler fant hverandre i sus og dus, de ante hva som kom. Den utbredte krigsromantikken blant kunstnere og forfattere var velkjent fra forrige krig, nå var den i ferd å knuses – de var, som de fleste, redde, og det måtte døyves. Stefan Zweigs saktmodig melankolske og til dels sentimentale erindringsbok Verden av i går, forteller noen år senere­ om hva som skjedde inne i ham. Han «gråter» over en verden som smuldrer, ja, allerede har smuldret og hvor intellektuelle, aristokrater og kunstnere – «opphøyde» utgaver av menneskeslekten – har mistet sin makt. Boken er et mesterverk, men den har sine sider. Når han priser pasifismens lykksalighet, mens hele ungdoms­årganger av folket ligger og dør i ­europeisk mudder, vil jeg brutalt kalle prosjektet for humanistisk kynisme. Han passiviserte seg selv.

Holde liv i håp

Men nå, i journalisten Weidermanns bok, er vi i Oostende. I den late stemningen anes ­vibrasjonene av krig. Det døyves og det festes, innimellom skrives det, men det blir liksom ikke noe av noe. Zweig finner seg ny kone, og Joseph Roth møter forfatteren Irmgard Keun – de siste delte hverandres lidenskap for litteratur og sprit. Miljøet er et kaos i et politisk landskap som mer og mer ligner en snare som snører seg rundt dem. Alle har ensomheten som felleseie, emigrantens ensomhet, motløshet og kampen for å klare å tro på noe som helst. Et mentalt kaos med en risiko vi kjenner altfor godt: Har en først senket seg ned i en sump, er det så å si umulig å komme opp igjen.

Entusiasme

Volker Weidermann, litteratur­redaktør i tyske Der Spiegel, har gjort massiv suksess med boken Oostende 1936, en fortelling om denne sommeren da så mye gikk galt. Men hva er suksess? Når den i Norge markedsføres med sitat fra Financial Times – «den er som Døden i Venedig (Thomas Mann), men med mer sex, sprit og action» – starter ikke lesningen akkurat fordomsfritt. ­Naturligvis er det tøys, Oostende 1936 når ikke Thomas Mann til strømpeholderne. Som idé kan den sammenlignes, eller nettopp ikke sammenlignes, med den tyske forfatteren Florian Iliies mesterlig atmosfæresansende bok 1913. Århundrets sommer (Cappelen Damm) – dette er en beskrivelse av det europeiske håpet og den eksistensielle entusiasmen blant kunstnere og skribenter i psykoanalysens forhåpningsfulle tidsalder, året før verdenskrigen brøt ut. Iliies skarpe prosa er skrevet med bankende hjerte, det er ikke Weidermanns 1936. Året 1936 var en tragedie av dimensjoner, Weidermann er mest interessert i det som skjedde rundt. Sånn sett står markedsreklamen til innholdet.

Jødisk

Og så kjenner jeg på mitt hjertelige forhold til Joseph Roths troverdig følte og overveldende romaner Job og Radetzkymarsj – eller for den saks skyld den ytre sett lille Legenden om den hellige drankeren (Bokvennen forlag), noe av det mest innlevde som finnes i jødisk litteratur, alt sammen. I Weidermanns påminnelse står Roth tilbake som en sump. Weidermanns fortelling er åpenbart sann nok, men hva med resten, hva var det egentlig som skjedde i dypet av disse menneskene? Forteller­måten blir «plakat», jeg leter etter sporene av troverdige sjelstilstander, som naturligvis er interessant, når man først tar i stoffet. Dette var langt mer enn et langvarig fylleslag, det er jeg sikker på. For et stoff! Men bak dit kommer vi ikke synderlig i Weidermanns litterære prosa.

Les heller

Det er også noe merkelig med språket, det er stubbete, snublende, kanskje er det ment sånn, men jeg ser ikke hva det skulle utløse. Les heller Florian Iliies 1913, Århundrets sommer, et mønsterstykke i presis tilstedeværelse i et miljø det damper av. Eller Éric Vuillards Dagsordenen (Solum Bokvennen), en skarp noen-dager-før-siste-krig-fortelling, det også, om naiviteten som hersket før den østerrikske «anschluss», som ble næret av tysk storkapital. En liten bok, enkel, med stor fart og forvirrede sjeler, som Vuillard tar seg mer eller mindre godt av, alt avhengig av sympatier. Den forteller den store historien ved hjelp av en liten, et lite blikk inn. Klassesett av 1913, Århundrets sommer burde være obligatorisk.

Holdt ikke ut

Og så skal det sies, mange av Oostende-gjestene døde etter hvert på tragisk vis – Joseph Roth av alkohol, under en kollaps etter at forfattervennen Ernst Toller hadde hengt seg i New York, og Stefan Zweig ved selvmord, som han begikk sammen med sin kone. Skuffelsen over Europas forfall var ikke til å bære.

Les også Olav Egil Aunes intervju med Dag Solstad: Forfatteren syns det er merkelig at folk ikke ser at ­mange av bøkene hans kort og godt handler om Gud

Les flere anmeldelser: Velskrive, lærd og medrivande, skriv Knut Ødegård om Boka om boka

---

Sakprosa

---

Les mer om mer disse temaene:

Olav Egil Aune

Olav Egil Aune

Olav Egil Aune har vært ansatt i Vårt Land i en årrekke, blant annet som kulturredaktør. Han er nå tilknyttet redaksjonen som kommentator og anmelder.

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Bøker